Fukten av sitert kylling fra dekkene

Elvevandringene fortsetter

2009-06-14T14:41:00.000-07:00

La oss bare innrømme det: Dette har for lenge siden blitt en blogg om elver og elvevandringer. Det betyr at bloggen har fått en helt ny type lesere, lesere som forventer å lese mer om elver og elvevandring. Derfor skal det i dag handle om en lite omtalt elv: Alnaelva/Alna/Loelva.

Mange tar helt feil når de påstår at det bare finnes én elv i Oslo. Hvis jeg sier "elv i Oslo", sier du "Akerselva". Det du burde si er "Alna". Samtidig finnes det et gammelt oslo-ordtak: Oppdager du en helt ny elv i midten av hjembyen din, kan det bety så mangt.

I mitt tilfelle betyr det som vanlig at jeg ikke kjenner hjembyen min godt nok. Ironisk nok var jeg ute etter å utvide denne kjennskapen da jeg søndag ettermiddag snublet over et elvelandskap jeg aldri hadde sett maken til. Jeg hadde lenge planlagt å utforske Kværnerbyen, et område av Oslo som ligger i et forferdelig, mørkt søkk mellom Ekebergforkastningen og Vålerengahøydene. Å utforske Alnaelva øst for Kværnerbyen hadde jeg derimot ikke planlagt.

Hvor i oppveksten gikk det galt? Hvordan er det mulig at jeg ikke kjenner til Oslos lengste elv (i følge wikipdia.no), en elv jeg knapt har hørt om og aldri har sett, før i dag. Hvorfor har ikke mine vestkantbosatte foreldre vist meg Alna før? Svaret får du bare delvis i neste avsnitt.

Foreldrene mine og jeg har ingen fordommer mot østkanten, men vi har da ikke noe der å gjøre, og vi har våre egne elver. Gaustadbekken, Frognerbekken og damanlegget i hagen til naboen. "Grensen går ved Akerselva," pleide spilloppmakerne på vestkanten å si da de var ironisk nedlatende mot østkanten, andre dro det enda lenger ved å si "Grensen går i enden av Bogstadveien." I realiteten gikk grensen et sted midt imellom, i Torggata, ved Eldorado kino. At det kunne være elver bortenfor grensejakobselven Akerselva slo meg selvfølgelig ikke. Dessverre kan vi ikke utelukkende skylde på min geografisk begrensede oppvekst, det generelle samfunn må også ta sin del av ansvaret for min uvitenhet.

Siden 1922 har Alnaelvas utløp (i likhet med Akerselvas utløp) blitt lagt under jorden, stykke for stykke, bit for bit, i hovedsak på grunn av jernbanedrift. Nå har man heldigvis begynt å grave elva fram igjen, bit for stykke. Dessverre går oppgravingen ganske tregt, så tregt at man må helt inn til Kværnerbyen for å finne Oslos lengste elv i dagens Oslo. Drømmen for alle elveentusiaster er selvfølgelig brusende, levende elver som fritt gjennomborer Oslo, fra Marka til Oslofjorden.

Fra farssiden har jeg arvet en over gjennomsnittet stor interesse for byutvikling og byggeprosjekter. Jeg formelig nøt de tre kvarterene jeg tilbragte i den lille dumpa som utgjør Kværnerbyen. De har bygget boliger med mursteiner og en liten dam med tilhørende bekk som løper i betong (alle elveinteresserte bør få med seg denne moderne "elven"). Og det skal bygges mer. Mye mer. Helt fram til 2020. Etter kaffe og vafler på Kværnerby-cafeen "Møllefresen", gikk jeg nordvestover, jeg ville innover mot Vålerenga, over Tøyen og tilbake til Fredensborg, hjem til et varmt bad og internettsider med info om Kværnerbyen, men før jeg rakk å vende nesen mot heimen oppdaget jeg lyden av rennende vann et stykke unna. Jeg fulgte denne lyden av rennende vann og kom fram til et sted hvor rennende vann rant ned under bakken. Så begynte jeg å snuse meg oppover, langsetter, bortover Alna, verdens lengste elv, i Oslo.

Først kom jeg til en temmelig ubrukelig park hvor ingen befant seg, på en søndag i solskinn. Vil du grille eller spille kubb i fred bør du oppsøke denne parken, også kjent som Svartdalsparken i Svartdalen. I enden av parken gikk veien fra å være asfaltkjerrevei til å bli grussti, og før jeg visste ordet av det, var jeg dypt inne i hjertet av Oslo, i en bregnejungel, med trær hengende ned over meg, trollbundet av fugler som kvitret eksotisk på en nord-europeisk måte, det var natur på alle kanter! "Wow," sa jeg og slo ut med armene. Så kom det en jogger bak meg, noe som ødela "nærnaturen-opplevelsen" en smule, men bare en smule, for han løp videre med en gang etter å ha spurt meg: "Aldri sett natur før, eller?" "Ikke denne naturen!" svarte jeg bråkjekt.

Jeg fortsette vandringen i svetteduftsporene til joggeren. Jeg kom til en liten bro som tillot meg å krysse Alna, deretter en bratt, bratt bakke, som på tjue sekunder førte meg rett til Etterstad, stedet der Oslos profil skifter fra bysentrum til drabantby. Jeg hadde altså funnet en grønn, vakker åre som tok meg rett til utkanten av Oslo. Hva blir det neste? At det finnes noe nord for Etterstad også?

Her i Svartdalsparken bør det være plass til å kose seg, derfor er det rart at ingen koser seg her.

Jeg har allerede planlagt å ta med kjente å kjære til Kværnerbyen, Svartdalsparken og Alna og oppfordrer alle til å gjøre det samme. Det skal ikke mye tankevirksomhet til for å skjønne at Svartdalen er den nye Grünerløkka. Oppsøk den nå, mens den ennå er et høl, for om 11 år ser det slik ut (legg merke til den allerede omtalte dammen og elven som formodentlig skal etterligne gode, gamle Alna):

Følg med på denne bloggen neste uke, da skal jeg skrive om sykkelturen min til Østensjøvannet som førte til at jeg oppdaget en bondegård m/ åker(!), midt i Oslo(!).

Påsketur

2009-04-09T09:27:00.000-07:00

I dag har man vært flink. Man gikk seg opp langs Akerselven, helt til man traff på Maridalsvatnet, da hadde man gått i en og en halv time, og da man kom hjem igjen på Fredensborg hadde man gått i enda en time. Man kunne drikke velsmakende vann fra springen med god samvittighet, fordi man allerede hadde hilst på vannet. Det er det som kjennetegner en god påske, lange turer med en viss helning på hellige dager, og smektende vann i strupen, appelsiner og kvikke lunsjer mens fossen buldrer.

Akkurat nu hører man på årets tyske bidrag i Schlagerfestivalen, Miss Kiss Kiss Bang, fremført av duen Alex sings, Oscar swings. Forglemmelig! Grand Prix-sesongen er i vakker blomstring og man ser med skrekkblandet fryd på de vakre blomene som snart skal bli til fruktige maifrukter for så å morkne like fort som de manifesterte seg i sødmende, europeisk musikkglede. Ved min side sitter fruen og maler med maleutstyret hun har fått tak i på Clas Ohlson. Etterpå skal hun lage en sang om folk som er annerledes. Den sangen skal jeg assistere med bassgitaren min, når det blir tid for å fremføre den.

Og på skjermen: Hva annet enn vårt favorittprogram med Keegan-Michael Key i en av de mange hovedrollene. Hett tips: Ikke spill airhockey med en dachs i nærheten. HA, HA! Animals do the darndest things, don't they?

Her er et bilde av Akerselven:

Men sånn så den ikke ut i dag. Den så mer slik ut:Det er vagt deprimerende at man ikke har gått opp langs Akerselven før i sitt liv, Oslogutt som man er. Så spørres det i de mange stuer: Har man fått sansen for den type aktivitet? Nei. For det upraktiske og minimalt tiltalende med elver er at de av naturlige årsaker oppholder seg i daler, som uten betenkeligheter velger å fortone seg som mørke søkk. Jeg liker ikke å befinne meg i søkk, verken mørke eller lyse, til det er jeg for engstelig av natur. Derfor sier alle vi i Fredensborgveien: Ja til flere elver på åskoller. Neste tur legger vi av helt andre grunner til Grefsenkollen.

Til alle mine faste lesere vil jeg ønske en god påske og et godt nytt halvår. Mine sommerforsetter er å oppleve sol og å kunne traktere en tennisracket mer behendig. Tennis er på mange måter morsommere enn badminton og jeg har stor respekt for tennisballer, spesielt etter å ha sett én av dem seile nedover Akerselven i dag i 14.45-tiden, tilsynelatende uberørt av fossefallenes krefter, etter å ha etterlatt fire, for anledningen medynksverdige innvanderunger som for evig og alltid mistet en lojal lekekamerat, hvis sprettende egenskaper skapte fryd og dynamikk i det trivelige, men kompetative sosiale spill. Tennisball med pakistanske hudceller friskt i korttidsminnet du ikke har: Jeg ønsker deg hell og lykke på de syv hav!

Jeg sier som det sies i årets nederlandske ESC-bidrag:

Time is now to make a change.

Are you ready for a brand new start?

Maybe the answer is just this simple song?

Let your light shine!

Og madamen sier: "Du vet at alt jeg maler må vi ha på veggen der inne (soverommet)?" Før hun legger til i en ironisk tone om det nederlandske bidrag: "Hvem er det som har en sånn fin sang?" Jeg svarer ikke på noen av hennes spørsmål, for jeg er opptatt med å notere dem ned i webloggen min.

Påske er og blir påske.

Don't you wish your boyfriend was intellectual as me?

2009-03-26T16:31:00.000-07:00

For tiden leser jeg ikke mindre enn tre bøker. Et skuespill, en novellesamling og en roman. Dette gjør jeg utelukkende for å kunne si at jeg har lest dem etter å ha lest dem. Derfor blogger jeg også om det, for ytterligere å spre viten om min lesning. Jeg kan selvfølgelig fortelle mer om hvert av de litterære verkene, men det ser jeg ikke noe poeng i, bare noter dere, verden, at Elias Birkensnase leser, og han leser med bravur. I natt skal jeg lese diktsamlingen Vaklende skumringspeniser. Men først må jeg skrive samlingen. Her er ett av diktene:

Kuken valser bakover i natten.

Selv om det er natt er det skumring.

Det er skumringstimen som fyller

min karaffels klaustrofobi.

Nå demrer det for meg i skumringen.

Jeg onanerer på skrå.

Nå har jeg lest det også. Ungdommen nå til dags!

Hver gang jeg skriver noe blir jeg enda mer belest. Jeg lager mine egne leksika og slår opp under 26. mars. Der står det blått på hvitt:

Mine våryre bein er larvenes kokonger.

En formiddag skal de fly i nedoverbakke.

Jeg er essensen av Mann 2009

2009-03-19T16:52:00.000-07:00

Det er selvfølgelig ikke sjarmerende å fare med skryt, men nå syns jeg det er på tide at vi for én gangs skyld skaper litt oppstyr rundt meg og samtidig gravlegger Jan T. Loven. Han har vært død lenge, la oss ikke forlate ham i solen til forråtnelsens forlystelse.

Som kjent skal man alltid google seg selv minst én gang hver dag i månedene etter at man har gitt ut bok. På den måten kan man kontrollere hva som er kildetilgangen til eventuelle særemne-skribenter (skribenter blir feil i denne sammenhengen, for de aller fleste særemner blir nu fremført muntlig). Forrige googlesøk gjorde meg glad, for jeg vet at mange norskelever prioriterer følgende problemstillinger i dagens særemner:

1) Hvilken invirkning har norske herreblader på essensen av ny norsk litteratur?

2) Finnes det menn som er mer av essens enn andre? Hvis ja: Kan disse mennene enkelt og presist karakteriseres som bokdebutanter?

3) I hvilken grad er det plass til unge nydebutanter på forfatterarenaen?

4) Hva vil det si for norske forfattere å bli brukt som bildetekst til Megan Fox?

5) Hvordan lever norske bokdebutanter opp til sitt rykte som essensielle?

Og den tindrende klare hovedkilden, springende ut av internettoasen, er selvfølgelig her å finne: SJEKK NUMMER 31!

Alt dette er morsomt fordi jeg nettopp har besvart min aller første særemne-forespørsel fra en ung pike fra Tønsberg. I'm the king of the world. Og det er all grunn til å frykte meg.

Hvem er denne Kolstein Falkbein?

2009-02-02T05:04:00.000-08:00

En venn av meg har et bilde av halvnakne barn i en seng som bakgrunn på macen sin. Burde jeg si ifra til noen? Hvor går grensen mellom pedofili og "sexy kids posing nude".

Vennen min forsvarer seg med at bildet er kunst, laget av den såkalte kunstneren "Billy-man". Det sier det meste, syns nå jeg.

Men jeg skal ikke dømme. Jeg skal bare blogge.

Sånn ser bildet ut:

Sånn ser vennen min ut mens hun sitter og sikler over bakgrunnsbildet sitt og koser seg bak øret.

Hudprosjekt

2009-01-26T04:29:00.000-08:00

På skolen driver vi nå med et Tekst/Foto-prosjekt. Madyloan og jeg skal lage bilder som har med hud å gjøre. Det vi ønsker å si er: Hud i forhold til det å være menneske.

Her er en skisse over hvordan sluttproduktet blir:

Skjev nyhetsdekning

2009-01-03T12:26:00.000-08:00

En ting jeg har tenkt en del på i det siste: Hvorfor er det sånn at når det skjer noe forferdelig i utlandet så er det relevant hvor mange nordmenn som har blitt skadet. Hallo? Er det sånn at hvis det ikke er nordmenn som er skadet så er det liksom ikke like stor katastrofe? Er norske liv verdt mer enn andre liv? Noe å tenke på når vi går inn i et nytt år med nye nyheter fra inn- og utland. Husk at man må ta avisene med noen klyper salt.

Snart skal jeg begynne på en roman om teamet bak Elimidate.

En protestaksjon

2008-12-18T07:46:00.000-08:00

Jeg har den seneste tiden høstet mye kritikk for at jeg har skrevet et essay på 14 sider. Av kommentarene jeg har fått kan jeg nevne:

"14 sider!!!!!!!!!!!!!!!! Hæ? Det er jo nesten en hel bok."

"Kødder du, eller? Har du bare limt inn masse greier fra internett?"

"Glem at jeg leser det der."

"Hva er galt med essays på 3-8 sider?"

"F***ing showoff!"

"Jeg tror essayet ditt ville gjort seg bedre som et uforberedt foredrag preget av hastverk og dårlig internettilkobling."

"Du kan uansett setting ikke skrive 14 sider om Melodi Grand Prix og forvente at folk skal gidde å lese det."

Mange av disse sitatene kan tilegnes Sigur Flooten, som omtalte sitt eget essayarbeid på denne måten: "Jeg prøvde å gjøre det ferdig, men så måtte jeg bare ut på café og ta meg en pilsninger."

I ren protest, og for å starte en bedre trasisjon på det å legge ut "ordentlige" tekster på bloggen, vil jeg nå poste mitt essay om MGP i sin helhet. F*** all of you critisism-sayers.

Eurovision Song Contest – fra særegenheter til Spears-kopier

et essay som forutsetter bruk av Youtube - med fotnoter for spesielt interesserte.

Høsten 1993 kjøpte min far familiens første videospiller. Iveren etter å feste tv-programmer til et kassettbånd var stor det første året. Han tok opp alt han syns var interessant, og det meste annet også. Jeg var bare syv år den gangen, hadde nettopp lært å lese, kunne regne med epler og pærer, og gikk til skolen hver dag med min tilrettelagte venn Henning. En aprildag i 1994 trykket pappa på rec-knappen i 22-30-tiden. Mine to eldre søstre og jeg var for lengst i seng.

Som de fleste andre norske familier hadde vi et solid forhold til sangkonkurransen Melodi Grand Prix. Da man fortsatt bare hadde NRK1 på tv-skjermen var finalen i Melodi Grand Prix et naturlig høydepunkt i tv-året. Mai-kvelden med sang fra hele Europa var hvert år på høyde med julaften, nyttårsaften, 17nde mai og bursdagsfeiringer. En grunn til å være våken til klokken tolv, og en grunn til å samle storfamilien, lage stemmeskjema og synse i fellesskap om melodier og rare antrekk. Ett av mine tidligste minner fra konkurransen er Carolas blafrende hår i 1991[1], bragt til meg helt fra Roma, Italia. Én av Grand Prix-historiens mest nervepirrende finaler. Carola og det franske bidraget[2] hadde fått like mange poeng i avstemmingen, men den forblåste svensken vant på at hun hadde fått flere 10-poengere enn sin franske konkurrent (de hadde fått like mange 12-poengere). I underbevisstheten kan jeg fortsatt kjenne spenningen knyttet til denne finalen, trolig fordi det er den første spenningen jeg har følt i anledning et konkurranseformat på tv.

Pappa viste oss programmet han hadde tatt opp dagen etter. Som vanlig var han fornøyd og fascinert over at tv-programmer nå kunne foreviges i en svart kassett og nytes når det måtte være. Vi tok imot det han viste oss, med store øyne og åpne hjerter, som barn skal. På skjermen satt en mann, med beina i et feminint kors, nede i venstre hjørne. Han snakket med mørk, behagelig, nordnorsk stemme, var tynn i håret og ristet ofte medlidende på hodet, som om han syntes synd på de menneskene han omtalte. Disse menneskene var artister, europeiske artister, deltagere i den 39. Eurovision Song Contest. Programmet het Adresse Dublin. Et program som skulle vise de norske tv-seerne musikkvideoer av det årets bidrag i Melodi Grand Prix. Den nordnorske mannens navn lærte jeg først noen år etterpå. Jostein Pedersen het han. Både for ham og for meg var det starten på noe som skulle farge resten av våre liv, i moderat grad.

Den første musikkvideoen mine søstre og jeg fikk se var fra Romania. Også for Romania var det starten på noe nytt. 1994 var året da så mange som syv øst-europeiske land kom inn i konkurransen, blant dem Russland. Året før hadde de ferske, balkanske statene Kroatia, Bosnia og Slovenia debutert, på beskjedne 15. 16. og 22. plass. Eurovision Song Contest var, i likhet med Europa, i endring. Sovjet, jerntepper og øst/vest-problematikker hørte fortiden til. Det var slutt på tiden da man kunne kalt sangkonkurransen West-Eurovision Song Contest (with a hint of Yugoslavia, Turkey and Israel). For min del var de øst-europeiske landene fra starten av en naturlig del av ESC, jeg så ikke på dem som debutanter, mest fordi jeg ikke hadde godt nok utviklede kognitive egenskaper til å ta innover meg annet enn menneskene, musikken og (det vi i dag ville kalle) amatørmusikkvideoene. Den rumenske deltageren det året het Dan Bittman. Sangen hans het Dincolo De Nori. I videoen var han blant annet fanget inne i et rør, vi fikk se bilder av en glasskule som ruller nedover en isbre og faller i et vann. Til slutt finner Dan glasskulen i vannet. Du kan se videoen her: http://www.youtube.com/watch?v=WOLGHWoj3Dw. Jeg forstod ingenting. Verken av språket, eller den tungt symbolske musikkvideoen. Det eneste jeg kunne forstå var at Dette er essensen av Romania. Det er dette Romania vil at jeg skal se.

Pappa er en mann som ofte gjentar seg selv. Man kan godt kalle ham en mantraets mann. Da vi så på Grand Prix-melodiene sammen med ham sa han ofte: Det hadde jo vært interessant å vite hva de sang om. Også han hadde problemer med å avkode symbolikken i mange av musikkvideoene fra kontinentet. Dessverre kunne vi ikke google på den tiden, og vi ble sittende å lure på hva Ovidijus fra Litauen (med sangen Lopsine Mylimai)[3] og Willeke fra Nederland (med sangen War Is De Zon)[4] prøvde å formidle. Nå fjorten år etter, krever det ikke mye å finne tekstene deres, både på originalspråket og oversatt til engelsk, på nettet. Derfor kan vi ta en titt på refrenget i sangen Dincolo De Nori (Romania 1994):

Dincolo de nori e-o rază de lumină

Dincolo de nori e lumea mea, e lumea

Oversatt til engelsk:

Beyond the clouds, there is a ray of light

Beyond the clouds, there is my world, the world [5]

Med den rumenske teksten fikk Dan Bittman totalt 14 poeng og en 21. plass (av 25). Da jeg var 8 forholdt jeg meg likegyldig til dette resultatet. I ettertid har jeg derimot ofte blitt plaget av et viktig spørsmål som jeg aldri vil få svar på: Ville Dan gjort det bedre hvis han hadde fått synge sangen sin på engelsk?

Mine søstre og jeg så programmene med musikkvideoer flere titalls ganger hver dag. Det rumenske bidraget fikk fort stempelet Spol! Alle bidragene som var kjedelige ble nådeløst spolt over. Vi hadde favoritter som fortjente vår tid og oppmerksomhet mer enn den trauste balladen til Dan Bittman. Vår (og mange andres) største favoritt det året var Tyskland. Gruppen MeKaDo med sangen Wir geben ’ne party. En sang som tar opp problemstillingen Hvor er festen? og løsningen Vi gir en fest! http://www.youtube.com/watch?v=TgQSyD5_Jjk&. La oss se på et av versene:

Na dann shake it, take it, make it all right

Immer wieder, immer weiter, den heut ist heut

Na wenn schon den schon, das wird so eine lange Nacht

Oversettelsen til engelsk blir hakket enklere i denne sangen, ettersom de tyske kvinnene allerede har lurt inn noen engelske gloser:

Well then, shake it, take it, make it all right

Again, once more, because today is today

So if we’re gonna do it, let’s do it right, it will be a long night[6]

Denne musikkvideoen var det lettere å forstå for en åtteåring. Jeg visste hva popcorn var, jeg visste hva dans og det å ringe noen kan bety: Det er tid for fest! Og: Jeg skjønte minst ett ord: Party. Trolig var jeg også inneforstått med at setningen i bridgen: Come on, let’s dance, betød Kom igjen, la oss danse. Jeg kan tenke meg at mine to eldre søstre, med sine mer avanserte engelskkunnskaper, forklarte det for meg. Så er spørsmålet: Synger de tre tyske damene på tysk i denne sangen? Eller en hip tyskengelsk, som kan nå ut til flere i Europa enn setningen: Dincolo de nori e-o rază de lumină. Jeg husker i alle fall hvilken catch phrase jeg foretrakk å synge på. Jeg husker også at Tyskland kom på 3. plass det året og at en sang med engelsk tekst vant.

Pappa fortsatte i årene etter 1994 å ta opp disse Adresse-programmene. Da jeg ble noen år eldre overtok jeg ansvaret for opptakene. I barndomshjemmet mitt står det i en av stuens bokhyller per dags dato 14 videokassetter med alle bidragene i Melodi Grand Prix i årene 1994-2008. Samlingen kommer til å bli enda større til våren, og våren etter det. For familien min er det fortsatt snakk om en trivelig, årlig festbegivenhet. For meg er det blitt en form for besettelse.

Regelendring

Siden 1999 har deltagerlandene i Melodi Grand Prix fritt kunne velge hvilket språk bidraget deres skal synges på. Slik var det også i årene 1956 – 1965 og 1973 – 1978. I årene mellom disse ”språkfrihetsårene” har hver deltager måttet synge på et språk som er offisielt språk i landet de representerer. Det var altså hardere språk-kår i årene 1978 – 1998. En følge av dette ser vi i MeKaDos bidrag fra 1994. En bøying av reglene, en frekk flørt med det engelske, sannsynligvis med det motiv å gjøre seg bedre forstått. Mange vil si seg enige i at man enklere kan få et forhold til en sang hvis man forstår teksten. Det blir lettere å synge med, og du vil oppleve sangen som en større helhet når du fullt ut forstår både tekst og melodi (bare se på min fars årlige mantra). Dette kan være noe av grunnen til at våre tyske venninner valgte å synge Shake it, take it, make it all right, at Bobbysocks deltok og vant med La det swinge, la det rock’n’roll og ikke La det haringfele, fiskeboll, at Tor Endresen på bergenskengelsk sang de innskutte setningene: Make love, not war og California dreamin’ i sangen San Franscisco[7] og at Østerrike, samme år som Tor Endresen ble ydmyket med 0 poeng, sang båd Bad lovin’ og One step forward, und zwei zurück.[8] Eksemplene er talløse. Innfører du en regel, vil folk prøve å sno seg rundt den.

Da jeg på starten av 90-tallet ble sugd inn i en mystisk Grand Prix-fascinasjon, herjet Irland med konkurransen. Irene stakk av med seieren i 1992, 1993, 1994 og 1996. Vinnermelodiene var ballader, inderlig fremført på engelsk, tre av fire ganger av en dame med rødlig hår. I 1995 vant Norge med Nocturne, en instrumentallåt med bare 25 norske ord i bruk. I 1997 vant nok en engelsk sang, Storbritannia med Katharina & The Waves, Love Shine a light. I 1998 vant en transvestitt med det nesten universelle refrenget: Diva Maria, viva Victoria, Afrodita. En kjapp opptelling gir oss følgende oversikt over vinnermelodiene i årene 1991 – 1998: 5 vinnermelodier på engelsk, 1 på svensk, 1 på lett forståelig hebraisk, 1 på minimalt med norsk. Det er ikke rart at mange deltakerland begynte å murre. Vi vil også synge på engelsk! var kravet som etter hvert runget over kontinentet. Man kunne tilsynelatende aldri vinne med titler som: Chcę znać swój grzech (Polen 1996)[9], Kaelakee hääl (Estland 1996)[10] og Miért kell, hogy elmenj? (Ungarn 1997)[11]. I 1999 fikk alle viljen sin. Bruk hvilket som helst språk dere vil (les: engelsk).

1999 markerer et skille i mitt forhold til Melodi Grand Prix. Jeg syns konkurransen ble tammere, fattigere, utvannet. Mye av sjarmen forsvant allerede da jeg så belgiske Vansessa Chinitor (nummer to ut i 99-finalen) synge Like the wind[12] på middels imponerende engelsk. Jostein Pedersen var fortsatt med, Litauen sang fortsatt på litauisk, men finalen føltes likevel mer éndimmensjonal. Det var som om fargene i ordene forsvant.

I 1999 sang 14 av de 23 deltakerlandene på engelsk i finalen i Jerusalem. Når sant skal sies var det et overraskende lavt tall. Jeg fryktet en konkurranse med utelukkende engelske sanger. Det fikk jeg ikke, men jeg fikk noe annet sjokkerende. En resultatliste som avslørte grunnen til at man følte behovet for å la alle synge på engelsk. Resultatlisten så slik ut (språk brukt i finalen står i parantes):

1. Sverige (engelsk)

2. Island (engelsk)

3. Tyskland (engelsk, tysk, tyrkisk, hebraisk)

4. Kroatia (kroatisk)

5. Israel (engelsk, hebraisk)

6. Estland (engelsk)

7. Bosnia (bosnisk, fransk)

8. Nederland (engelsk)

9. Danmark (engelsk)

10. Østerrike (engelsk)

11. Slovenia (engelsk)

12. Storbritannia (engelsk)

13. Belgia (engelsk)

14. Norge (engelsk)

15. Malta (engelsk)

16. Tyrkia (tyrkisk)

17. Polen (polsk)

18. Irland (engelsk)

19. Frankrike (fransk)

20. Litauen (litauisk)

21. Portugal (portugisisk)

22. Kypros (gresk)

23. Spania (spansk)

Oppgave: Hvor på denne resultatlisten vil du si tyngden av de bidragene som ble fremført på eget språk, befinner seg? Oppgave utført. På den nederste halvdelen. Spanske Lydia, for eksempel, fikk svi for at hun sang No Quiero Escuchar og ikke I don’t want to listen. (For det kunne vel ikke ha noe med kjolen hennes å gjøre at hun endte sist? http://www.youtube.com/watch?v=hlbSFdrp3-k) Den samme tendensen, med ”offisielle språk”-bidrag på bunnen av resultatlisten, var å finne året etter.[13] Da sang 17 av 24 deltagere mer eller mindre på engelsk.

Charlotte Nilsson (nå kjent som Charlotte Perelli) sjarmerte seg i 1999 fram til seier med sangen Take me to your heaven http://www.youtube.com/watch?v=k6Lqc9fU2Ds. Det er ikke noe nytt at svensker vinner med en engelsk sang. Abba vant i 1974 med Waterloo. Spørsmålet blir: Hvor høyt oppe på resultatlistene ville den svenske versjonen av Take me to your heaven kommet? I den svenske Melodifestivalen het sangen Tusen og en natt http://www.youtube.com/watch?v=mGAdW6KuU08. Ville det blitt seier i en internasjonal finale med denne versjonen? Hadde lilla buksedrakt og Abba-vibber holdt hvis bare skandinaver forstod hva den blonde skjønnheten sang om? Jeg tipper nei. Hadde svenskene holdt på sin nasjonale uttrykksform, ville Island vunnet, med sangen All out of luck.

Siden 99 har svenskene utelukkende stilt med engelske sanger i den internasjonale finalen, det samme gjelder islendingene og danskene. Norge og Finland har stilt med ett bidrag hver i egen språkdrakt. Som skandinav syns jeg dette er trist, nærmest tragisk. Det er i all sin tragiskhet med på å gi et fattigere og flatere inntrykk av Skandinavia. Det fremstiller oss som en avkrok av England både kulturelt og musikalsk. Og rent tekstlig mener jeg også at bidragene taper seg. Perellis vinnersang i 1999 er ett av eksemplene på det. Et annet eksempel er Sveriges bidrag året etter. Roger Pontares svenske sang När vindarna viskar mitt namn hørtes slik ut i den nasjonale finalen: (http://www.youtube.com/watch?v=VQhFwSD0o1U&) I den internasjonale finalen ble den ramponert av engelsk, under tittelen: When spirits are calling my name (http://www.youtube.com/watch?v=DDCMRzpLfkI). Se på forskjellen i tekstene: På svensk:

Vill ni att jag vänder om, och sloss för den jag är

Aldrig sviker jag mitt land, när vindarna viskar mitt namn[14]

Engelsk:

Let me be the native son, with freedom in my heart

Life will never be the same when spirits are calling my name[15]

Her syns jeg engelsk kommer inn som en klisjéfylt kraft. With freedom in my heart er mye svakere en Och sloss för den jag är. Det samme gjelder den tomme setningen Life will never be the same. Og enda verre: Pontares sang var tungt inspirert av all verdens urbefolkninger, hvorfor velger han da å synge på hersker- og internettspråket engelsk? Trist er fornavnet. Tragisk er etternavnet.

Det må sies at jeg synes svensk (og islandsk og dansk og finsk) er et penere språk enn engelsk, det er ikke sikkert en kroat, som i motsetning til meg ikke skjønner svensk, synes det samme. Derimot kan jeg bruke kroatene til å vise at i mine øyne, gjør ikke forståelse av teksten nødvendigvis opplevelsen av sangen bedre. Et grelt eksempel på dette (blant begredelig mange grelle eksempler) er Kroatia 2002. Ta først en titt på denne kraftfulle og flotte, kroatiske fremførelsen fra den kroatiske, nasjonale finalen: http://www.youtube.com/watch?v=mznNzI2v2m4. Med dette friskt i minne, se på den engelske versjonen som dukket opp i den internasjonale finalen: http://www.youtube.com/watch?v=ekoVokVJj30&. Dette er et klassisk eksempel på hvordan engelsk tekst kan radbrekke et bidrag. Jeg vil helst ikke forstå teksten, framfor å måtte forholde meg til den intetsigende, engelske teksten:

Love is everything I want, love is everything i need,

thinking of the day we met as a sign of destiny,

Love is everything I want, I believe in you and me,

let me show you what i feel, because my love is real[16]

Da er det bedre med:

Sasvim sigurna sam ja da si moja sudbina 

nemoj nitkom pustiti da nam ovo unisti 

Sasvim sigurna sam ja da sam tebe sanjala 

nemoj nitkom pustiti da ljubav unisti[17]

Dette kan jeg tolke som jeg vil. Jeg kan tro og håpe at det er en vakker og viktig tekst om vakre og viktige ting.

Samtidig som en engelsk tekst kan avsløre mangel på poetisk innsikt, fører den også til en svekkelse av et musikknummer på grunn av noe så grunnleggende som uttale. Hvert år er Melodi Grand Prix en bekreftelse på at engelskkunnskapene rundt om i Europa er under enhver kritikk. Den kroatiske kvinnen over kan stå som et eksempel, men det er langt fra det verste eksempelet. De verste eksemplene finner vi i Hviterusslands korte MGP-historie. Fra 2006: Sangen Mama. http://www.youtube.com/watch?v=RaXaa5pQUWo En premie utloves til den som uten hjelpemidler kan tolke hva denne unge damen synger i versene. Og fra 2004: Sangen My Galileo http://www.youtube.com/watch?v=vvPKwZ4Mz1A. Et tips til alle mine hviterussiske lesere som skriver bidrag til den nasjonale finalen neste år i Minsk. Hvis man ikke klarer å gjøre seg forstått på engelsk, kan man like gjerne synge på russisk. Slik kan man om ikke annet luke ut ett av elementene som får folk til å le av dere.

Norge er bare ett hakk bedre enn Sverige

Jeg har rettet harsk kritikk mot Charlotte Perelli og Roger Pontare. Med rette. Men de norske artistene og låtskriverne etter 1998 skal heller ikke få slippe billig unna. Til det har de brukt den norsk-engelske ordboken for flittig. Her er listen over de ni norske bidragene siden 1999:

1999: Stig Van Eijk – Living My Life Without You

2000: Charmed – My Heart Goes Boom

2001: Haldor Lægereid – On My Own

2002: Norge deltok ikke (på grunn av Haldor Lægereid).

2003: Jostein Hasselgård – I’m Not Afraid To Move on

2004: Knut Anders Sørum – High

2005: Wig Wam – In My Dreams

2006: Christine Guldbrandsen – Alvedansen

2007: Guri Schanke – Ven A Bailar Conmigo

2008: Maria Haukaas Storeng – Hold On, Be Strong

Åtte av ni bidrag ble sunget på engelsk. (Ikke la deg lure til å tro at Guri Schanke sang på spansk, det var bare snakk om én spansk setning.) Alt i alt gir disse bidragene et inntrykk av Norge som en intetsigende nasjon som synger om kjærlighet på et halvveis polert engelsk, et land hvor vi av og til kler på oss enten en Chicago Bulls-trøye eller en tettsittende buksedrakt i sølv.[18]

Norge kan i mine øyne skilte med ett hederlig unntak de siste ti årene. Den blonde bergenseren Christine Guldbrandsen og hennes Alvedansen. På scenen i Athen fikk Europa oppleve Norge som de ikke hadde fått oppleve det i ESC-sammenheng på nesten et tiår. Hardingfele, fjell-alvisk aaaaa-ing og vakre, norske blondiner som svaier i frisk Hardangerbris. Og sist, men ikke minst: Norske gloser: http://www.youtube.com/watch?v=tRLwHxbcR7c Er det flere enn meg som blir rørt? Kanskje noen få. Er jeg skremmende nasjonalistisk hvis jeg påstår at alle norske bidrag burde være på denne måten? Jeg er redd for det. Historien har lært meg at jeg kan bli en farlig mann hvis jeg lar den slags tanker få fritt spillerom.

Men på den annen side: Er det greit at en 46 år gammel kvinne på vegne av hele Norge får fritt utløp for sine latinofantasier foran millioner av europeiske tv-seere? Er vi helt sikre på at dette er greit: http://www.youtube.com/watch?v=qj6avE7Io7Q&? Kan vi nordmenn, som blir begeistret når en bekjent av oss klarer å utføre en ”moonwalk”, helt skamløst lyve på oss at vi har greie på latinske rytmer? Og er Guri og hennes tjue år yngre hoftegnukkende dansere noe vi vil vise frem som ”norsk”? Tydeligvis, siden Guri fikk en tredjedel av stemmene i den norske finalen. (Legg for øvrig merke til Guris uttale av ordene heart, start og be here witte ju og at sangen hennes er skrevet av en svenske.)

Samme år som Guri stolt viste Europa rumbastegene hun hadde lært på Skal vi danse? stilte Portugal med et nesten identisk bidrag. Deres bidrag het Danca Conmigo og ble sunget av artisten Sabrina http://www.youtube.com/watch?v=3gVpu4-G5Mg. Likheten var pinlig slående. Den eneste forskjellen jeg kan se er at det ene bidraget er ekte, det andre er falskt. Og da snakker jeg faktisk ikke om all sminken til Sabrina, men om hele konseptet latino-Guri. Ingen av de to bidragene kom til hovedfinalen det året. Det var åpenbart ikke et latinoår. En tung, balkansk ballade vant.[19]

Språkrøre

De som valgte å lytte til hele sangen til portugisiske Sabrina oppdaget kanskje at broen i sangen blir sunget på både fransk, spansk og engelsk. Dette er et typisk trekk ved de seneste års Grand Prix-bidrag. Jo flere språk du får puttet inn i sangen din, desto bedre er det. Skulle man tro. For er det ikke sånn at hvis vi hører noen synge på norsk i en sang, så får vi med ett lyst til å stemme på sangen? Jo. Bare synd at ingen har valgt å synge en eneste strofe på norsk ennå. Hvorfor skulle noen gjøre det, når Norge selv nesten ikke gjør det?

Det første ”flerspråklige” bidraget kom allerede i 1999, fra smeltedigellandet Tyskland. Det oppnådde (som MeKaDo) en hederlig 3. plass. Det ble sunget på tysk, engelsk, hebraisk og tyrkisk. En festelig, liten sak. Se, og nyt frieriet til europeere over hele Europa: http://www.youtube.com/watch?v=X4RJdAxWVs4.

Konseptet med flerspråklige bidrag nådde sitt parodiske høydepunkt i 2007, da Romania stilte med sangen Liubi, Liubi, I Love You, sunget på engelsk, italiensk, spansk, russisk, fransk og rumensk. Budskapet: I love you betyr det samme på alle språk. http://www.youtube.com/watch?v=PnNbwRe8_y0.

Jeg må innrømme at jeg ikke har sans for denne typen bidrag. Det er noe trengende og falskt over disse også. De virker produsert utelukkende for å sanke stemmer.

Det har selvfølgelig vokst fram en kompromissløsning når det gjelder synging på eget språk versus synging på engelsk. Denne kompromissløsningen blir vanligere og vanligere. Flere og flere bidrag blir laget etter følgende mal (eller variasjoner av den): De to første versene og de to første refrengene blir sunget på eget språk, deretter blir broen og avsluttende refreng sunget på engelsk.[20] Land som bruker denne modellen, slår meg som land hvor språket har en tung, nasjonal forankring. Blant eksemplene er Frankrike, Tyskland, Israel, Spania, Portugal, Tyrkia og flere av landene på Balkan. Pussig nok er denne modellen aldri blitt brukt av noen av de skandinaviske landene, de foretrekker å synge ”rene”, engelske sanger. Skandinavene virker ikke videre stolte eller interesserte i sine egne språk. Samtidig må det tas med i beregningen at landene nevnt over i større grad kan tillate seg å synge på sine respektive språk, ettersom flere mennesker i Europa kan forstå eksempelvis spansk enn finsk og islandsk.

Som kuriosa kan det nevnes at Russland siden 1998 aldri har sunget ett eneste russisk ord. På den andre siden av skalaen finner vi Serbia, som i løpet av sine fire deltagelser (to av dem sammen med Montenegro) aldri har ytret et engelsk ord på en ESC-scene. I 2007 vant de med den taktikken. Det kan sees på som et sunnhetstegn, men også som et blaff, for slik ser listen over de ti siste års vinnere ut (språk brukt i finalen i parantes):

1999: Sverige (engelsk)

2000: Danmark (engelsk)

2001: Estland (engelsk)

2002: Latvia (engelsk)

2003: Tyrkia (engelsk)

2004: Ukraina (engelsk og ukrainsk)

2005: Hellas: (engelsk)

2006: Finland (engelsk)

2007: Serbia (serbisk)

2008: Russland (engelsk)

Som vi kan se, førte ikke den serbiske seieren til en grunnleggende endring i mønsteret, ettersom Russland i år vant med engelsk tekst (fremført på russisk-engelsk).[21] Artisten het Dima Bilan. Han kan knapt engelsk, og måtte ha med seg tolk da han tok æresrunden/lanseringsrunden i Europa i tiden etter seieren.[22]

Fire bidrag de siste ti årene har vist frem en enda mer kreativ løsning på spørsmålet om hvilket språk man skal synge på. Hvis man ikke klarer å velge mellom sitt eget språk og engelsk, hvorfor ikke finne opp et nytt språk? Tyskland gjorde det i 2000, med klassikeren Wadde Hadde Dudde Da? (5. plass) http://www.youtube.com/watch?v=WC4xJCF7lA4, Belgia klatret nesten til topps med Sanomi i 2003 (2. plass) http://www.youtube.com/watch?v=RRQlsvWMWBo, men feilet stygt i 2008 med O Julissi[23] (ikke kvalifisert til finalen) og Nederland gikk på en smell med Amambanda[24] i 2006 (ikke kvalifisert). Basert på disse fakta kan vi konkludere med at det 50 % av gangene vil lønne seg å stille med et oppfunnet språk.

ESC som høykultur

Du har sikkert for lenge siden tenkt: Ja, alt dette var jo interessant, men hva så? Det er bare en fjollete konkurranse, lavkultur på sitt laveste. Fint tenkt, men også feil tenkt. Eurovision Song Contest er mye mer enn høyt hår og truseavslørende kjoler. Sangkonkurransen gjenspeiler Europa og hva som skjer i Europa. Betyr dette at Europa er et sted med mye glitter og glam, hvor allianser står sterkt og alt styres av den mektige svensken Svante Stockselius[25]? Nei, bare delvis. Konkurransen forteller om et Europa som anglifiseres, et kontinent hvor lokal kultur blandes med stor-europeisk kultur og svekkes. Mest av alt: konkurransen gjenspeiler at det fremstår som et problem, en hindring, at man bruker sitt eget språk.

I 1998 var jeg 12 år. Det året het programmet Adresse Brimingham. Jostein Pedersen vandret rundt i Birminghams gater og ga seerne bakgrunnsinformasjon om artistene som skulle delta i finalen en måned senere. Det er kanskje en drøy påstand, men jeg tror at jeg på det tidspunktet kunne klart å finne ut av hvilket land som stilte med hvilken låt, bare ved å se videoen. Den gangen hadde alle deltagerlandene sine vante kjennemerker. Spania og Kypros stilte alltid med en patoshet strandprins,[26] Malta lagde turistvennlige videoer, alltid med bilder av et fly fra flyselskapet Air Malta[27], de mest amatøriske videoene kom alltid fra Balkan[28], Polen hadde alltid rare bakgrunnsmusikanter osv. osv. Og selvfølgelig: Bidragene var lett gjenkjennelige på grunn av de ulike språkene. Jeg hadde lært meg tonen i kroatisk, kunne en rekke ord på både ungarsk og nederlandsk og sang på greske refreng for meg selv. Det ville vært en enkel jobb for meg å avgjøre hvem som stilte med hvilket bidrag. Året etter var det betraktelig vanskeligere. I årets finale ville jeg i beste fall kunne plassert de ulike sangene på et omtrentlig sted på Europa-kartet. De sjarmerende markørene har blitt hvisket ut. Særegenhetene har måttet vike for profesjonalitet, anglikansk innflytelse og et europeisk kulturmylder som blir mer og mer omfattende.

La meg male frem et skrekkscenario/gledesscenario (alt ettersom hvordan du ser det), som vil bli hverdagen i ESC hvis utviklingen fortsetter: Se for deg et bidrag fra Bulgaria. Første vers sunget på norsk, andre vers sunget på hebraisk, refrengene sunget på engelsk, bridgen på katalansk. Irske fløyter, spanske kastanjetter og balkanske rytmer dominerer lydbildet. Sangeren er opprinnelig russisk, men har levd store deler av livet sitt i Frankrike. Tekstfortfatteren er fra Malta og melodien er skrevet av et portugisisk-finsk jodle-trupp. Koreografien er laget av en amerikaner ved navn Bruce. Tittelen: ”Wir sind Europa.” La meg signere maleriet med Skeptisk til kulturblanding.

Man skal selvfølgelig ikke ignorere de positive sidene ved at kulturer møtes, deler erfaringer, uttrykksformer og innfallsvinkler. I det lange løp er det kanskje nettopp en slik kulturblanding som kan føre til at ulike kulturer slutter å krige med hverandre. Jostein Pedersen skriver på sin hjemmeside om sangkonkurransen: I salen før sending er et Europa som Europas politikere aldri i våre levedager klarer å skape: alle flaggene vaier og jubler side om side, israelere og muslimer heier på hverandre, briter og franskmenn, svensker og nordmenn, tyskere og østerrikere, og for ikke å glemme tyrkere og grekere. Alle vil vinne, alle er i samme båt, alle vil gjøre dette til en uforglemmelig kveld. Det blir det - som regel.

MGP er en unik fest, som samler kulturer, blander dem, lar dem feste, synge og danse sammen foran hele Europa. Når man ser på konkurransen som en slik betydelig, samlende kraft er det mer nærliggende å kalle den høykultur enn lavkultur. Utfordringen er å kunne kombinere dette forsonende elementet med at de ulike landene tar vare på sin egen særegenhet. La den pussige, polske bakgrunnsmusikeren med fløyte leve! Hvis ikke ender vi opp med førtito Britney Spears-kopier i finalen av Eurovision Song Contest, hvor den eneste forskjellen på dem er at de har forskjellig pass. Jeg sier Britney Spears fordi hun er et symbol på den amerikanske innflytelsen konkurransen også lider under. Årets russiske vinnerlåt er skrevet av amerikanske produsenter, som angivelig ved én eller flere tidligere anledninger har samarbeidet med Timbaland. (Oi! Imponerende!) Det ble i alle fall hevdet av den russiske delegasjonen. Dette er ett av mange eksempler på at både øst-europeiske og vest-europeiske artister, låtskrivere og musikkvideoprodusenter ser det som nødvendig å hente inspirasjon fra Amerika og amerikanske trender. Samtidig som amerikanske produsenter får fetere og fetere ESC-tilbud sitter flere og flere polske og estiske fløytespillere arbeidsløse på gatehjørnene rundt om i Europa.

De seneste årene har de vest-europeiske landene klaget over at Øst-Europa har ”kuppet” ESC. Jeg syns denne diskusjonen/krangelen er tåpelig på så mange måter at jeg velger å gi den så lite oppmerksomhet som mulig. Men: Ett forslag skal jeg komme med i anledning den øst-europeiske dominansen. For å løse ”problemet” kan man frata de øst-europeiske landene ”fordelen” ved å kunne synge på engelsk. Slik bringer man mye av særegenheten tilbake til konkurransen, og vi gjør det igjen mulig for rødhårede, irske kvinner å vinne med seige ballader skrevet av Johnny Logan.

Helt til slutt skal vi ta en titt på avstanden mellom 1994 og 2008. Dette er Hellas slik jeg en gang kjente det, 1994, sol, hav, druer, representert ved Kostas Bigalis & The Sea Lovers og deres sang Diri Diri: http://www.youtube.com/watch?v=8Y8R4Fm43CA. Dette er dagens Hellas, Hellas anno 2008, representert ved Kalomoira (halvt amerikansk, må vite) og sangen hennes Secret Combination: http://www.youtube.com/watch?v=8vAa4kaiJ2k&. Var det noen som hvisket Britney Spears-kopi?

De to siste videoene sier i grunn det meste.

[1] http://www.youtube.com/watch?v=mbftMv2Gl84

[2] http://www.youtube.com/watch?v=t0tkN0mcxRQ

[3] http://www.youtube.com/watch?v=k0hBJkwvNnk

[4] http://www.youtube.com/watch?v=jU7OCvBEuDY

[5] For hele teksten, besøk: http://www.diggiloo.net/?1994ro

[6] For hele teksten, besøk: http://www.diggiloo.net/?1994de

[7] http://www.youtube.com/watch?v=X1_ZZS2A2jw

[8] http://www.youtube.com/watch?v=9f2qBx8Qdqw

[9] http://www.youtube.com/watch?v=Wm58AE2qCSU

[10] http://www.youtube.com/watch?v=YnVL_Zj8DCA (for øvrig en av mine store favoritter både som 10-åring og 22-åring.)

[11] http://www.youtube.com/watch?v=JSIOaMfyfW4

[12] http://www.youtube.com/watch?v=B7fBV2b4eJ0

[13] Resultatliste, finalen i 2000: http://no.wikipedia.org/wiki/Eurovision_Song_Contest_2000

[14] For hele den svenske teksten, besøk http://www.lyricsdownload.com/roger-pontare-naer-vindarna-viskar-mitt-namn-lyrics.html

[15] For hele den engelske teksten, besøk http://www.lyricsdownload.com/roger-pontare-when-the-spirits-are-calling-my-name-lyrics.html

[16] For hele den engelske teksten, besøk: http://www.lyricstime.com/vesna-pisarovi-everything-i-want-lyrics.html

[17] For hele den kroatiske teksten, besøk: http://www.lyricstime.com/vesna-pisarovi-sasvim-sigurna-lyrics.html(OBS: Kun for veldig spesielt interesserte.)

[18] Hjelp til dem som ikke skjønte disse referansene: http://www.youtube.com/watch?v=Ulfl3vW5l0k og http://www.youtube.com/watch?v=gVgBq4WPenU

[19] http://www.youtube.com/watch?v=qy-Ms4ytzkY

[20] Noen eksempler på dette: Makedonia 2007: http://www.youtube.com/watch?v=j1NQ6sZQc1o og Israel 2008 (kun ett vers på engelsk): http://www.youtube.com/watch?v=kdTgrqmeWvQ&

[21] http://www.youtube.com/watch?v=RcsYbb7WTcI

[22] Hvis du orker å lide deg gjennom det, kan du se et intervju med Dima Bilan på ungdomsprogrammet Waschera her: http://www.youtube.com/watch?v=PoR1lsKK3Zo

[23] http://www.youtube.com/watch?v=CEm-IhmjQpo

[24] http://www.youtube.com/watch?v=_cIDZjjIefE

[25] Svante Stockselius er sjefen for ESC. Les hans Wikipediaprofil her: http://en.wikipedia.org/wiki/Svante_Stockselius

[26] Kypros 1998: http://www.youtube.com/watch?v=6u8xSxjThiw (het strandprins oversatt til finsk) Spania 1997: http://www.youtube.com/watch?v=u0HNQvIPFSI (OBS: her er strandprinsen for det meste inne i leiligheten sin ved stranden og depper.)

[27] Malta 1994: http://www.youtube.com/watch?v=xgJvzIsqGqI

[28] Bosnia 1997 (ikke 1987!): http://www.youtube.com/watch?v=swGbpQxwJXs

Kunst og kunst, fru Blom

2008-12-09T02:51:00.001-08:00

Dagens kunst er jammen rar. Det skal liksom være tilstrekkelig å male en prikk på et lerret og så kalle det KUNST!! Latterlig, folkens. Latterlig og bare tøys. Men sånn er "kunsten" blitt. Man kan gjøre hva som helst og kalle det kunst i disse dager. Hvor skal dette ende?

Skjerpings, "kunstnere"! Hvis det er sånn som dette det skal være, kan til og med JEG lage kunst.

Jeg deler av min intelligensia

2008-12-08T00:15:00.001-08:00

Jeg har lest meg opp på den kvinnelige komponisten Clara Schumann. Det krevde mye kapital å være henne. Selv Beethoven måtte betale egne musikere. Man måtte ha penger. Den gangen lå det penger i mannlig aktvitet, de aller fleste kvinnelige komponister måtte lage salongstykker for piano. Gjennom hardt arbeid og ambisjoner klarte Schumann, til tross for alt, å bygge opp en sterk karriere i sin tid. Dette skal kuttes ned til 20 minutter med knagger og noen tydelige problemstillinger.

Dette skal handle om hvordan kvinner har klart å følge ambisjonene sine. Hvorfor? Fordi selve ordet feminisme er blitt noe stygt, dølt og kjedelig. Man tenker på stygge kvinner som pælmer Bh-en, noe som har fått enorme konsekvenser. Når jeg som ung mann ser meg om i kunsthistorien, så ser jeg bare menn. Som mann er det en selvfølge at jeg skal få det til. Alle kongene og keiserne, menn, hele gjengen. Som gutt veit man at det er mulig. Når kvinner ser seg om i historien, ser de ingenting, kanskje Nightingale og Margaret Thatcher. Man trenger rollebilder, hvis ikke blir det en ekstra kamp man må ta, den der selvfølgeligheten, og det å tro på seg selv, det tilhører mannen. Helt fra spedbarnsalderen.

Den dag i dag, 2008, er det gjort undersøkelser, jenter tar mer utdanning før de våger å slippe seg utpå, innenfor kunst har jenter åtte til ti år utdanning, gutter slipper unna med det halve. Gutta skal få noe å tenke på her, mye er utelatt fra historien. Jenter: Her er det noe å få styrke av. Hvis noen er interessert har jeg noen bøker.

Naturfagseksperiment

2008-11-26T15:03:00.000-08:00

Hypotese: Når man soler seg mister man ansikt.

Utstyr:
Bordlampe

Strøm
Ansikt

Arbeidsbeskrivelse: Jeg koblet en bordlampe til stikkontakten i veggen og skrudde lampen på. Deretter stilte jeg den inn slik at den traff meg mest mulig direkte i ansiktet, på denne måten simulerte jeg sollys.

Illustrasjon:

Konklusjon: Man kan miste ansikt i for sterkt sollys. Derfor soler jeg meg minst mulig.

I dag var jeg på loftet

2008-11-23T11:44:00.000-08:00

Det angrer jeg ikke på. Her ser dere resultatet:

Dette er et resultat som jeg vet vil gjøre minst én person plagsomt misunnelig. Det finner jeg en viss glede i, samtidig som det gjør meg trist, for misunnelse er én av de syv dødssyndene.

En gang i fremtiden skal jeg pusse opp spillet som disse canadiske guttene kommer fra. Det gleder jeg meg til.

På loftet fant jeg også en traktor med en mann inni som slår ut med armene på en tilforlatelig måte. Ganske surrealistisk.

La oss kalle det et nakkspill

2008-11-21T20:11:00.000-08:00

Sånn er det når man har nachspiel. Ikke syt og klag over at du ikke var der. Bare innse at du ikke var der. Og angre på at du var et annet sted. Soundtrack: La Bouche - Be My Lover.

Dagens stemning

2008-11-20T12:06:00.001-08:00

Akkurat nå hører jeg på musikk. Dagens låt: Josh Groban - You Are Loved (Don't Give Up).

Jeg har alltid vært glad i musikk. Jeg spilte piano i tre år, men så sluttet jeg med det, men så tok jeg det opp igjen etter noen år, og da spilte jeg for det meste Disney-sanger, fordi søsteren min fikk en Disney-notebok til jul.

Alt dette har lært meg én ting: Det er viktig å ikke være forutintatt. Jo færre mennesker som er forutinntatte i forhold til hverandre, jo bedre blir verden. Det sier seg nesten litt selv, folkens.

Nå skiftet I-tunes sang: Dagens låt: The Pussycat Dolls - I Don't Need A Man. "I don't need a hand if it only wants to grab one thing!" Det skjønner jeg godt, jenter. Menn bør begynne å tenke på mer enn bare sex. Ett eksempel er Raymond i Alle elsker Raymond. Det eneste han er opptatt er å få kona til sengs. Det er så typisk menn! Bare se på Frank i Step by Step. Han er også mann. Når skal Susan og Debra få fri fra sine brunstige menn? Aldri. Det er i så fall når de mister potensen og må begynne med viagra! He, he.

Selv tenker jeg nesten aldri på sex. Jeg tenker mest på hvordan jeg kan gjøre verden til et bedre sted å være for dem rundt meg.

Surrealistisk tekst

2008-11-17T13:05:00.000-08:00

Denne teksten skrev jeg på skolen i dag, ved hjelp av noe som heter stream of confluence. Det er en øvelse hvor det gjelds å bare la pennen "gå av seg selv", eller med andre ord "ikke tenke over det man skriver". Her er resultatet (advarsel: ganske snål tekst):

Jeg sitter og skriver på skolen. Hva skal det neste jeg skriver være? Kanskje noe om meg selv. Jeg kan skrive at jeg heter Elias. Jeg har to foreldre og to søstre. Nå vet jeg ikke hva mer jeg skal skrive, men det gjør ikke noe, for da kan jeg bare skrive om at jeg ikke har noe å skrive om. Jeg må ikke stoppe opp. Kanskje jeg skal skrive noe som ikke passer inn i det hele tatt. Jeg kan skrive: En ku faller fra himmelen. Den får vondt. Dagen etter er den på sykehus. Jeg sitter på skolen og skriver om en ku. Den er rar. Jeg sier til kuen: Du kan ikke bruke gips. Det går ikke på en ku.

Jeg liker surrealismen. Den gjør at jeg kan skrive akkurat hva jeg vil.

Et gjennombrudd

2008-11-12T00:50:00.000-08:00

Jeg må bare få blogget litt om gårsdagen. Det var en veldig fin dag. Først og fremst fordi jeg følte at jeg endelig hadde et gjennombrudd med han jeg er støttekontakt for. Jeg inviterte ham hjem til meg og lot ham vinne strategispillet "Settlers from Catan". Det var fantastisk å se hvordan han lyste opp da han håvet inn ressurser og bygget byer og veier. Fantastisk fordi han som regel er litt tverr og sutrete. De gangene han har vært med meg hjem før har han klaget en del. Så nå var det herlig forfriskende å se den lille krabaten le og gni seg i hendene i lykke.

Så er det sikkert noen kritikere som sier: Er det riktig å la den du er støttekontakt for vinne et spill bare for å gjøre ham glad? Jeg mener ja. Det er veldig riktig. I alle fall når du vet at å påføre ham et tap kunne resultert i roping og herjing og velting av stoler.

Når alt kommer til alt så er det den gleden jeg opplevde i dag som er grunnen til at jeg er støttekontakt. Pengene er langt ifra det viktigste. Det tror jeg flere enn meg kunne ha godt av å tenke over. Penger er ikke alt, folkens. Mennesker er viktigere.

Åpent for tolkning

2008-11-10T01:46:00.000-08:00

I dag drømte jeg at jeg spilte Stiga mot Maria Haukaas Storeng. Hun var god. Hun ledet på et tidspunkt 6-2. Jeg klarte å redusere til 6-5 før jeg selvfølgelig våknet.

Hva sier dette om meg? Og hva sier det om Maria Haukaas Storeng? Det meste, sier nå jeg.

Her er et bilde av Maria mens hun spiller Stiga-spill:

Se så glad hun er.

Vi har en elefant i rommet

2008-11-04T01:37:00.000-08:00

Man kan si at klassen jeg går i har delt seg i to. En seriøs del, og en mye mindre seriøs del. Selv vet jeg ikke helt hvilken del av klassen jeg hører hjemme i. Det ble ekstra tydelig i dagens klassens time. Vi skulle møte 10.30, men oppmøtet kan ikke ha blitt tolket som obligatorisk av alle. Se på stemningsbildene under.

Slik så høyre del av klasserommet ut (her pleier de seriøse å sitte) (den seriøse av de to elevrådsrepresentantene sees til høyre i bildet) (den andre er hos "legen"):

Slik så venstre del av klasserommet ut (her pleier de useriøse å sitte):

Med andre ord var jeg helt alene på den ene siden. Jeg vurderer seriøst å skifte side.

Jeg er også med i axe-konkurransen :-D

2008-11-01T15:35:00.000-07:00

Det er ikke bare "Jon" og "Hasse" som har greie på reklame... hehe, neida ;) De er flinke, de. Bare tulla. :-))

Gå inn på makeme.no og stem på meg. Da blir jeg glad!!!!

Hvorfor?

2008-11-01T14:30:00.001-07:00

Dette er det første innlegget på denne bloggen som ikke er skrevet av meg.

Jeg visste ikke engang at dette ble skrevet.

Jeg kommer til og med kanskje til å slette hele innlegget når jeg finner det ut.

Elias provoserer aldri, med vilje

2008-10-30T15:43:00.000-07:00

Mange av mine lesere lurer på hvorfor bloggen min ikke er mer provoserende. La meg sitere noen av dem: "Hvor er de innleggende hvor du sier noe som provoserer?" "Hvor er banneordene og den umotiverte aggressjonen? "Jeg leste bloggen din i går, men jeg ble ikke provosert, bare informert." "Blogg? Ja. Provokativt? Nei."

Jeg tror at provokasjon har utspilt sin rolle. Det som er bra nå er å si helt opplagte ting, som alle har hørt før. Derfor er bloggen min full av selvfølgeligheter. Som disse: "Pedofile mordere er også mennesker." "Alle mennesker som er mindreverdige har også rett til å uttale seg." "Stolleken er en dum lek, fordi den gjør forskjell på folk."

Til dere som provoserer: Jada, det er viktig å provosere, men man må huske på at de som oftest blir provosert er de som helst ikke bør provoseres. Husk også at alle mennesker er forskjellige og at man ikke må forhåndsdømme.

Øynene er sjelingens speil

2008-10-20T04:29:00.000-07:00

Se så rar jeg ser ut. Jeg oppdaget at jeg kunne gjøre det i dag. Jeg har gjort det før også.

Ali Farah-sakens blindsoner

2008-10-18T04:41:00.000-07:00

Som samfunnsbevisst og oppegående er det viktig for meg å være med i de viktigste samfunnsdebattene i samfunnet. Og som blogger er det min plikt å dele viktige tanker og observasjoner. Derfor vil jeg nå kort redegjøre for noen punkter i anledning ambulanse-saken, som jeg føler mange har oversett.

1. Det er flere sider i denne saken. Vi kan ikke bare kjøre på, og stemple disse ambulansesjåførene som slemme rasister uten å tenke på at det kan få følger for dem.

2. Media har veldig mye makt. Man må prøve å se forbi overskriftene og gjøre opp sin egen mening. For eksempel kan det hende at mediadekningen i forhold til saken har vært énveiskjørt og for massiv. Det er ikke alltid vi tenker på at media har mye makt, men hvis du tenker over det, så har de faktisk det.

3. Alle nordmenn er ikke rasister. Det har sammenheng med at alle mennesker er forskjellige. Ja, selvfølgelig finnes det rasister, men det betyr ikke at alle er rasister.

4. Alle somaliere er ikke dumme. Jeg har aldri snakket med en somalier, men jeg har såpass med empati at jeg kan sette meg inn i deres situasjon og forestille meg at ikke alle er dumme.

Sånn. Håper jeg har fått åpnet noen øyne og gitt mine lesere noen nye perspektiver. That's what's blogging is all about.

The blog is the massage

2008-10-13T01:13:00.000-07:00

Under dagens foredrag var jeg så heldig å få sitte ved siden av skolens mest iherdige foredragspublikummer. Jeg fikk knipset et bilde av ham mens vi hadde fått i oppgave å lukke øynene og forestille oss et samfunn uten medier, kommunikasjon og teori. Jeg har aldri sett noen gå mer helhjertet inn i en oppgave.

Nå fortsetter foredraget. Grunnforståelsen av kommunikasjon som påvirkning og samvær gir meg innblikk i noe som utvilsomt er velkjent for meg.

Logg for 08.10.08

2008-10-08T02:13:00.000-07:00

I dag skulle vi jobbe videre med prosjektet vi fikk utdelt på mandag. Først satt jeg i klasserommet og ventet på å bli veiledet. Så gikk jeg i kantinen og jobbet sammen med Hans Christian. Så ringte jeg Hausmania og fikk en intervjuavtale. Så utførte jeg intervjuet.

Jeg føler at det har vært en bra dag. Samarbeidet har fungert stort sett bra, men med noen få uenigheter. Vi kunne kanskje jobbet litt mer midt på dagen. For det meste har alle jobbet bra.

I morgen skal jeg jobbe mest for meg selv med å bearbeide stoffet og skrive ferdig teksten.

Under: Bevis på at jeg jobbet sammen med Hans Christian (han skal kjøpe en kaffe og så rett tilbake til arbeidet).

Vafler hører ikke bare julen til

2008-10-07T12:38:00.001-07:00

Det er også noe man kan spise i oktober. Derfor arrangerer vi vaffel-tirsdag annenhver oktobersdag. Så drikker vi melk etterpå og ber aftenbønn. I kveldens bønn skal jeg be for at neste års statsbudsjett ikke går like hardt utover oss som bor i bokollektiv.

I morgen skal jeg se Brothers & Sisters. Jeg liker Ally McBeal.

Politirapport

2008-10-06T02:33:00.000-07:00

Vi i Lukten av fritert kylling-teamet er opptatt av tristesse. Derfor er vi ofte nede på Grønland og leser politirapporter. Her er den tristeste rapporten vi leste i uke 40:

Død i tjeneste

Seks år gammel gutt funnet omkommet i en skråning ved riksvei 128, like ved Gurud i Askim kommune. Dødsårsaken er påvist å være massive blødninger i hode og overkropp. Gutten ble funnet med rikelige mengder gule bær omkranset av skrøpelige blader, også kjent som physalis, i hver bukselomme, mange av dem knust. Foran det sannsynlige punktet for sammenstøt ble det målt bremsespor i lengden 6,4 meter. Bilføreren eller eventuelle vitner har ikke meldt seg. Den omkommendes lekekamerat (gutt, 6) hevder at han hørte et skrik, et sammenstøt, og en bil som kjørte fra åstedet. Han var ikke i en posisjon hvor han fikk visuell kontakt med bilen. Han forklarer funnene av physalis med at ”de lekte krig”.

Dagens gladmelding og noe fett

2008-10-01T13:59:00.000-07:00

Det er masse mat i verden.

Det fete: Oppdaget en ganske kul internettside i dag hvor man kan lage bilder av seg selv som om det var et bilde fra en gammel amerikansk årbok. Du ville ikke tro hvor mange rare bilder jeg har laget. Nedenfor er noen av dem. Skulle gjerne gitt mine faste lesere linken, men jeg holder det litt tilbake, så det ikke blir en sånn greie som alle gjør, for da vil jeg ikke føle meg like spesiell lenger.

Hva blir det neste? At man kan gjøre seg om til en tegneseriefigur ved hjelp av et bilde?

La oss feire livet!

2008-09-29T18:25:00.000-07:00

Mange av mine lesere er ironiske lesere. Derfor reagerer de til stadighet på at jeg i denne bloggen taler oppriktighetens og positivitetens sak. Jeg har fått tilbakemeldinger av typen: "You skanky ho." og "Why you be so unironical?" i mine kommentarfelt. Det syns jeg er leit.

Moralen er at jeg ikke kommer til å forandre meg. Jeg kommer til å fortsette å være positiv og hyggelig mot alle jeg møter. Ironi er en feig forsvarsmekanisme som skaper avstand mellom mennesker, avstand som gjør hverdagen tyngre for alle involverte. La meg gi et eksempel:

Jeg sitter i klasserommet og har laget en tegning. Så kommer det to karer. La oss kalle dem Øystein og Magne. De sier: Å, den tegningen var kjempefin. Det de egentlig mener er at tegningen er stygg. Og det er ikke noe hyggelig. Da kunne de heller sagt: Så fin tegning du har laget. Det ville blitt noe annet, for da er de positive.

Moralen er at man ikke bør snakke i kursiv når man er ironisk. Man bør heller ikke snakke i fet, da risikerer man å bli sett på som useriøs og krevende. Jeg snakker alltid i Courier, skriftstørrelse 11 når jeg er ironisk, for å oppnå en mer filmatisk ironi. Min far snakket i Verdana, før han ble deprimert. Nå snakker han uformatert.

Fra nå av skal jeg daglig poste en gladmelding i Trebuchet. Dagens gladmelding er: Jeg er ikke død, ennå.

Kan STIGA-drømmen bli virkelighet?

2008-09-25T14:12:00.000-07:00

Klassens STIGA-spill-avhengige har drømt om dette siden STIGA-spill-cupen. Jeg har drømt ekstra mye om det, ettersom jeg havnet på den forsmedelige fjerdeplassen, som er mer forsmedelig enn alle andre forsmedelige plasseringer tilsammen, blandt dem: 17. plass, 51. plass og delt tredjesisteplass.

Jeg foreslår følgende opplegg: Man melder seg på. Påmeldingsfrist: 15. oktober. Kampene begynner allerede rett etter høstferien. På den måten kan vi komme i gang, men likevel innlemme etternølere i serien.

En gyldig kamp foregår på denne måten: Begge spillere er enige om at det er en gyldig kamp (også kjent som en Guilty Game). En gyldig kamp startes med et håndtrykk og ordvekslingen: Spiller 1: Guilty? Spiller 2: Guilty as charged. En tredje spiller (som også er oppmeldt i seriespillet) må observere kampen og fungere som tidtaker og dommer. Resultatet av en slik kamp skal innrapporteres til sekretariatet av alle tre parter, helst i kor.

Regler for kampene:

Kampenes lengde: 6 min (5 minutter føltes ett minutt for kort)

Passivt spill reguleres av dommeren ved å telle ned fra fem, ved null går pucken over til det andre laget

Ball ut av spill = dropp på et egnet sted, utført av dommer

Man kan ikke score med utskyterknappen. Etter mål starter alltid keeperen med pucken.

Man kan "fikse" på spillerne sine kun når pucken er ute av spill (make up er ikke tillatt)

Pucker som tilsynelatende har vært i mål, men sprætti ut igjen er ikke mål

Regler for serien:

Kampene spilles når spillerne selv ønsker det

det skal spilles to kamper mot hver motstander, hjemme og borte

Hjemmekamp = Svenske spillere

Bortekamp = Finske spillere

Spillerne sørger selv for at de får spilt både borte og hjemme mot hver enkelt motstander

Sekretariatet vil fortløpende formidle resultater og tabell på sin blogg

15. oktober kan sekretariatet forhåpentlig sette opp et fullstendig kampprogram

Hvis noen trekker seg fra serien (noe som egentlig ikke er lov) strykes alle resultater denne spilleren har vært involvert i.

Annet:

Dette er en turnering som krever følgende av deltagerne: Engasjement, raushet, modighet og samfunnsnærhet. Kall det gjerne også en turnering med ispett av ansvar for egen deltagelse.

Det er også en turnering som vil avsløre hvem som er den jevneste og aller beste STIGA-spilleren, ikke bare hvem som har en dårlig dag i en semifinale og en bronsefinale, og i en av gruppekampene.

Hvis du har forslag til flere regler, eller er uenig i de foreslåtte reglene/planene, si ifra i en kommentar.

STIGA-entusiaster: Forén dere!

Et stemningsbilde fra sekretariatet under STIGA-cupen som nylig ble avholdt.

Kjøkkenpoesi

2008-09-24T01:36:00.000-07:00

Jeg har en venn som har vært i Amerika. "Over theare" kjøpte han noe sinnsykt kult, masse sånne magneter med ord på, som man kan sette på kjøleskapet og lage dikt ut av. Utrolig gøy på en veldig hverdagslig måte.

Fra nå av skal jeg publisere alle de rare diktene jeg lager. Jeg begynner med dette haikudiktet:

PS: Jeg tror ikke dette har kommet til Norge ennå, de der magnetene. Men si ifra, så kan du få komme hjem til meg å prøve.

Hold utkikk!

2008-09-21T02:33:00.000-07:00

Som alle andre roadmovieblogger, setter også min ofte fokus på sosiale utfordringer. I dag: Fotoalbumdødaren.

Dere har alle møtt ham. Fyren som egler seg innpå når du tar hyggelige/morsomme bilder med kameratene dine. Hva skjer med ham, lissom? Kan han ikke ta bilder med sine kamerater? Du vil ikke tro hvor mange av bildene mine som er helt ubrukelige fordi han har kommet snikende inn fra siden, eller stikker hodet opp fra en busk. Nedenfor kan dere se to av de mest graverende eksemplene.

Et tips til alle: Se dere først til venstre, så til høyre og så til venstre igjen før dere tar et bilde.

Bloggens kjernemomenter

2008-09-12T05:12:00.000-07:00

Jeg får mange spørsmål om hva en roadmoveiblogg er og hvordan denne roadmoviebloggen skiller seg fra andre roadmovieblogger. La meg redegjøre:

1. En roadmovieblogg handler om søken. Søken etter sannhet, vennskap og fremdrift. Mitt mål som blogger er å opprette kontakt med andre mennesker/bloggere, bringe meg selv og verden videre, samt å fremvise sannhet i sin pureste form.

2. Roadmoviebloggen er i nært slektskap med roadmovie, eller nærmere bestemt: filmen Road Trip. Dette innebærer at en slik blog er preget av tre kjernemomenter: Gleden ved selve reisen. Forviklingskomikk. Underbuksehumor.

3. Når det gjelder min roadmovieblog er den annerledes fordi: Den er kjemisk fri for underbuksehumor. Den forenkler mer enn den forvikler. Den er ingen reise, ettersom jeg ikke liker å skifte standpunkt. Jeg liker heller ikke å pakke.

Og mest av alt: I enden av denne bloggen ligger ikke gjenforeningen, lykken, opprettelsen av balanse. Der ligger tristesse. Erkjennelsen av at reising bare er en måte å forflytte seg på.

Lukten av fritert kylling fra dekkene er i sannhet en annerledes roadmovieblogg. Vennligst slutt å nedlesse meg med kommentarer som argumenterer for noe annet.

Jeg har endelig funnet ut hva essayet mitt skal handle om

2008-09-11T04:34:00.000-07:00

Det slo meg da jeg leste Schopenhauer på sengekanten i går. Jeg skal fortelle det her på bloggen, men da må klassekameratene mine love å ikke stjele ideen.

I korte trekk: Bevisstheten er et epifenomen. Et implisitt essay om marionettespill uten transcendente mål.

På bildet kan du se hvordan jeg ser ut når jeg tenker på Schopenhauer og hans uutgrunnelige eksistens-moralisme.

Foreløpig påmeldte til fredagens STIGA-spill-turnering

2008-09-11T02:10:00.000-07:00

Christian Slapshot Fire

Magnus Cross Tackle

Jon Knock Vant

Ola Ice Roughing

Max Puck Fast

Johnny "Chelios" Tripping

Sigurd Icingfarm Suspensorium

Filip "Sundin" Blueline

Olav Hurricane Drop

Meld deg på ved å melde deg på i en kommentar til dette innlegget. Det optimale antall deltagere er 16. Nå er vi 9. De første 7 til mølla! Trekning av grupper blir klokken 15.00.

Det vil bli spilt gruppespill, cupspill og finalespill. Hjemme og borte-kamper hele veien. Bortemålsregelen gjelder kun på hjemmebane. Øldrikking påbudt. Noen må ta med potetmel for å gjøre banen glatt.

Min mørke side

2008-09-10T12:48:00.000-07:00

La det ikke herske tvil. Under riktige lysforhold kan også jeg gro kinnskjegg.

The hard way

2008-09-10T06:22:00.000-07:00

Jeg vet om noen bloggere som bruker begrepet "The hard way" uten å ha følt på kroppen hva begrepet innebærer. Til disse bloggerne: Man kan ikke bruke dette begrepet når man har vokst opp i en rosenrød kjendisverden hvor Tore Ryen kommer på besøk annenhver kveld med nye leker og en flaske vin til far.

Man kan derimot bruke det når man, som meg, hele ungdomsskolen ble kalt Mister Picture-abuse, fordi klassekameratene daglig manipulerte bilder av meg som med all sin injurerende kraft lurte foreldrene mine til å tro at jeg helt uten blygsel hadde seksuell kontakt med husdyr.

I learned all this. The hard way.

Ansiktet til en mobber

2008-09-10T05:15:00.001-07:00

Mange av mine lesere lurer på hvordan det er å være mobbeoffer. Det er ikke så lett å gi et enkelt svar på, men jeg skal i løpet av mine innlegg prøve å gi et så nøyaktig bilde av min situasjon som mulig.

Jeg vil begynne med å vise et bilde som gir oss alle en viktig lærepenge. Det er at mobbere kan være hvem som helst. En mobber trenger ikke å være stor og sterk. Han kan også være tynn og hengslete. Litt som han ene i Terkel i knipe.

På bildet ser du en helt vanlig (men tynn) mobber mens han sitter og sysler med favorittmobbingen sin. Den interaktive mobbingen. Problemet med denne typen mobbing er at han kan mobbe alle i verden, når som helst og hvor som helst, så lenge han har en datamaskin. Jeg har prøvd å reporte ham mange ganger, man han dukker alltid opp et eller annet sted på internett med sine spydige angrep og latterliggjørende kommentarer.

Håper dette var til hjelp. Spesielt for dem som lever under samme mottos som meg: "Jeg skal gå, jeg." og "Ikke tenk på meg."

En oppskrift fra det sosiale kjøkken

2008-09-10T04:01:00.000-07:00

Oppskriften er hentet fra komogsnakkmedoss.no. Gjengis med tillatelse fra rettighetshaverne.

Innholdet i en Sarah J. F.:

En sammensatt, ærlig nachosrett

Kommer fra Langesund, men har sin opprinnelse i Nordland

500 gram varm, men dirkete nachoschips.

250 gram mild, snill ost

1 pakke reflektert og åpen kjøttdeig.

2 kopper Hamsun, alle typer Hamsun går, men jeg anbefaler Mysterier eller Pan, hvis du har det

1 pose med erfaring fra studier innen estetikk

4 klyper med relativt frie tøyler i barndommen

3 ss med distré mais, strødd over

La retten småputre i 27 år, så har du en småsprø, direkte nachosrett, både temperamentsfull og mild. Serveres med Hafslund-rømme og en salsa basert på et halvt år med frivillig arbeid i Brasil.

Jeg planlegger å lage en STIGA-spill-turnering

2008-09-10T03:26:00.000-07:00

Da jeg våknet på søndag tenkte jeg: a) jeg liker å spille STIGA-spill. b) jeg liker turneringer. c) jeg liker STIGA-spill-turneringer. Jeg konkluderte deretter. På fredag blir det STIGA-spill-turnering etter skolen.

Hvis noen arrangerer det. For eksempel meg.

Vi kan også drikke øl og være venner og si ting til hverandre som vi kan le av.

d) jeg liker kreative mennesker.

Hvorfor hadde vi ikke blogg på barneskolen?

2008-09-10T02:10:00.000-07:00

Jeg vet ikke med dere, men jeg ville definitivt hatt flere venner på barneskolen hvis vi hadde blogg og MSN og Facebook og MySpace.

Reform 94 blows.