La oss feire livet!

Mange av mine lesere er ironiske lesere. Derfor reagerer de til stadighet på at jeg i denne bloggen taler oppriktighetens og positivitetens sak. Jeg har fått tilbakemeldinger av typen: "You skanky ho." og "Why you be so unironical?" i mine kommentarfelt. Det syns jeg er leit.

Moralen er at jeg ikke kommer til å forandre meg. Jeg kommer til å fortsette å være positiv og hyggelig mot alle jeg møter. Ironi er en feig forsvarsmekanisme som skaper avstand mellom mennesker, avstand som gjør hverdagen tyngre for alle involverte. La meg gi et eksempel:

Jeg sitter i klasserommet og har laget en tegning. Så kommer det to karer. La oss kalle dem Øystein og Magne. De sier: Å, den tegningen var kjempefin. Det de egentlig mener er at tegningen er stygg. Og det er ikke noe hyggelig. Da kunne de heller sagt: Så fin tegning du har laget. Det ville blitt noe annet, for da er de positive.

Moralen er at man ikke bør snakke i kursiv når man er ironisk. Man bør heller ikke snakke i fet, da risikerer man å bli sett på som useriøs og krevende. Jeg snakker alltid i Courier, skriftstørrelse 11 når jeg er ironisk, for å oppnå en mer filmatisk ironi. Min far snakket i Verdana, før han ble deprimert. Nå snakker han uformatert. 

Fra nå av skal jeg daglig poste en gladmelding i Trebuchet. Dagens gladmelding er: Jeg er ikke død, ennå.