La oss bare innrømme det: Dette har for lenge siden blitt en blogg om elver og elvevandringer. Det betyr at bloggen har fått en helt ny type lesere, lesere som forventer å lese mer om elver og elvevandring. Derfor skal det i dag handle om en lite omtalt elv: Alnaelva/Alna/Loelva.Mange tar helt feil når de påstår at det bare finnes én elv i Oslo. Hvis jeg sier "elv i Oslo", sier du "Akerselva". Det du burde si er "Alna". Samtidig finnes det et gammelt oslo-ordtak: Oppdager du en helt ny elv i midten av hjembyen din, kan det bety så mangt.
I mitt tilfelle betyr det som vanlig at jeg ikke kjenner hjembyen min godt nok. Ironisk nok var jeg ute etter å utvide denne kjennskapen da jeg søndag ettermiddag snublet over et elvelandskap jeg aldri hadde sett maken til. Jeg hadde lenge planlagt å utforske Kværnerbyen, et område av Oslo som ligger i et forferdelig, mørkt søkk mellom Ekebergforkastningen og Vålerengahøydene. Å utforske Alnaelva øst for Kværnerbyen hadde jeg derimot ikke planlagt.
Hvor i oppveksten gikk det galt? Hvordan er det mulig at jeg ikke kjenner til Oslos lengste elv (i følge wikipdia.no), en elv jeg knapt har hørt om og aldri har sett, før i dag. Hvorfor har ikke mine vestkantbosatte foreldre vist meg Alna før? Svaret får du bare delvis i neste avsnitt.
Foreldrene mine og jeg har ingen fordommer mot østkanten, men vi har da ikke noe der å gjøre, og vi har våre egne elver. Gaustadbekken, Frognerbekken og damanlegget i hagen til naboen. "Grensen går ved Akerselva," pleide spilloppmakerne på vestkanten å si da de var ironisk nedlatende mot østkanten, andre dro det enda lenger ved å si "Grensen går i enden av Bogstadveien." I realiteten gikk grensen et sted midt imellom, i Torggata, ved Eldorado kino. At det kunne være elver bortenfor grensejakobselven Akerselva slo meg selvfølgelig ikke. Dessverre kan vi ikke utelukkende skylde på min geografisk begrensede oppvekst, det generelle samfunn må også ta sin del av ansvaret for min uvitenhet.
Siden 1922 har Alnaelvas utløp (i likhet med Akerselvas utløp) blitt lagt under jorden, stykke for stykke, bit for bit, i hovedsak på grunn av jernbanedrift. Nå har man heldigvis begynt å grave elva fram igjen, bit for stykke. Dessverre går oppgravingen ganske tregt, så tregt at man må helt inn til Kværnerbyen for å finne Oslos lengste elv i dagens Oslo. Drømmen for alle elveentusiaster er selvfølgelig brusende, levende elver som fritt gjennomborer Oslo, fra Marka til Oslofjorden.
Fra farssiden har jeg arvet en over gjennomsnittet stor interesse for byutvikling og byggeprosjekter. Jeg formelig nøt de tre kvarterene jeg tilbragte i den lille dumpa som utgjør Kværnerbyen. De har bygget boliger med mursteiner og en liten dam med tilhørende bekk som løper i betong (alle elveinteresserte bør få med seg denne moderne "elven"). Og det skal bygges mer. Mye mer. Helt fram til 2020. Etter kaffe og vafler på Kværnerby-cafeen "Møllefresen", gikk jeg nordvestover, jeg ville innover mot Vålerenga, over Tøyen og tilbake til Fredensborg, hjem til et varmt bad og internettsider med info om Kværnerbyen, men før jeg rakk å vende nesen mot heimen oppdaget jeg lyden av rennende vann et stykke unna. Jeg fulgte denne lyden av rennende vann og kom fram til et sted hvor rennende vann rant ned under bakken. Så begynte jeg å snuse meg oppover, langsetter, bortover Alna, verdens lengste elv, i Oslo.
Først kom jeg til en temmelig ubrukelig park hvor ingen befant seg, på en søndag i solskinn. Vil du grille eller spille kubb i fred bør du oppsøke denne parken, også kjent som Svartdalsparken i Svartdalen. I enden av parken gikk veien fra å være asfaltkjerrevei til å bli grussti, og før jeg visste ordet av det, var jeg dypt inne i hjertet av Oslo, i en bregnejungel, med trær hengende ned over meg, trollbundet av fugler som kvitret eksotisk på en nord-europeisk måte, det var natur på alle kanter! "Wow," sa jeg og slo ut med armene. Så kom det en jogger bak meg, noe som ødela "nærnaturen-opplevelsen" en smule, men bare en smule, for han løp videre med en gang etter å ha spurt meg: "Aldri sett natur før, eller?" "Ikke denne naturen!" svarte jeg bråkjekt.
Jeg fortsette vandringen i svetteduftsporene til joggeren. Jeg kom til en liten bro som tillot meg å krysse Alna, deretter en bratt, bratt bakke, som på tjue sekunder førte meg rett til Etterstad, stedet der Oslos profil skifter fra bysentrum til drabantby. Jeg hadde altså funnet en grønn, vakker åre som tok meg rett til utkanten av Oslo. Hva blir det neste? At det finnes noe nord for Etterstad også?
Her i Svartdalsparken bør det være plass til å kose seg, derfor er det rart at ingen koser seg her.
Jeg har allerede planlagt å ta med kjente å kjære til Kværnerbyen, Svartdalsparken og Alna og oppfordrer alle til å gjøre det samme. Det skal ikke mye tankevirksomhet til for å skjønne at Svartdalen er den nye Grünerløkka. Oppsøk den nå, mens den ennå er et høl, for om 11 år ser det slik ut (legg merke til den allerede omtalte dammen og elven som formodentlig skal etterligne gode, gamle Alna):
Følg med på denne bloggen neste uke, da skal jeg skrive om sykkelturen min til Østensjøvannet som førte til at jeg oppdaget en bondegård m/ åker(!), midt i Oslo(!).
Men sånn så den ikke ut i dag. Den så mer slik ut:
Det er vagt deprimerende at man ikke har gått opp langs Akerselven før i sitt liv, Oslogutt som man er. Så spørres det i de mange stuer: Har man fått sansen for den type aktivitet? Nei. For det upraktiske og minimalt tiltalende med elver er at de av naturlige årsaker oppholder seg i daler, som uten betenkeligheter velger å fortone seg som mørke søkk. Jeg liker ikke å befinne meg i søkk, verken mørke eller lyse, til det er jeg for engstelig av natur. Derfor sier alle vi i Fredensborgveien: Ja til flere elver på åskoller. Neste tur legger vi av helt andre grunner til Grefsenkollen.
