et essay som forutsetter bruk av Youtube - med fotnoter for spesielt interesserte.
Høsten 1993 kjøpte min far familiens første videospiller. Iveren etter å feste tv-programmer til et kassettbånd var stor det første året. Han tok opp alt han syns var interessant, og det meste annet også. Jeg var bare syv år den gangen, hadde nettopp lært å lese, kunne regne med epler og pærer, og gikk til skolen hver dag med min tilrettelagte venn Henning. En aprildag i 1994 trykket pappa på rec-knappen i 22-30-tiden. Mine to eldre søstre og jeg var for lengst i seng.
Som de fleste andre norske familier hadde vi et solid forhold til sangkonkurransen Melodi Grand Prix. Da man fortsatt bare hadde NRK1 på tv-skjermen var finalen i Melodi Grand Prix et naturlig høydepunkt i tv-året. Mai-kvelden med sang fra hele Europa var hvert år på høyde med julaften, nyttårsaften, 17nde mai og bursdagsfeiringer. En grunn til å være våken til klokken tolv, og en grunn til å samle storfamilien, lage stemmeskjema og synse i fellesskap om melodier og rare antrekk. Ett av mine tidligste minner fra konkurransen er Carolas blafrende hår i 1991[1], bragt til meg helt fra Roma, Italia. Én av Grand Prix-historiens mest nervepirrende finaler. Carola og det franske bidraget[2] hadde fått like mange poeng i avstemmingen, men den forblåste svensken vant på at hun hadde fått flere 10-poengere enn sin franske konkurrent (de hadde fått like mange 12-poengere). I underbevisstheten kan jeg fortsatt kjenne spenningen knyttet til denne finalen, trolig fordi det er den første spenningen jeg har følt i anledning et konkurranseformat på tv.
Pappa viste oss programmet han hadde tatt opp dagen etter. Som vanlig var han fornøyd og fascinert over at tv-programmer nå kunne foreviges i en svart kassett og nytes når det måtte være. Vi tok imot det han viste oss, med store øyne og åpne hjerter, som barn skal. På skjermen satt en mann, med beina i et feminint kors, nede i venstre hjørne. Han snakket med mørk, behagelig, nordnorsk stemme, var tynn i håret og ristet ofte medlidende på hodet, som om han syntes synd på de menneskene han omtalte. Disse menneskene var artister, europeiske artister, deltagere i den 39. Eurovision Song Contest. Programmet het Adresse Dublin. Et program som skulle vise de norske tv-seerne musikkvideoer av det årets bidrag i Melodi Grand Prix. Den nordnorske mannens navn lærte jeg først noen år etterpå. Jostein Pedersen het han. Både for ham og for meg var det starten på noe som skulle farge resten av våre liv, i moderat grad.
Den første musikkvideoen mine søstre og jeg fikk se var fra Romania. Også for Romania var det starten på noe nytt. 1994 var året da så mange som syv øst-europeiske land kom inn i konkurransen, blant dem Russland. Året før hadde de ferske, balkanske statene Kroatia, Bosnia og Slovenia debutert, på beskjedne 15. 16. og 22. plass. Eurovision Song Contest var, i likhet med Europa, i endring. Sovjet, jerntepper og øst/vest-problematikker hørte fortiden til. Det var slutt på tiden da man kunne kalt sangkonkurransen West-Eurovision Song Contest (with a hint of Yugoslavia, Turkey and Israel). For min del var de øst-europeiske landene fra starten av en naturlig del av ESC, jeg så ikke på dem som debutanter, mest fordi jeg ikke hadde godt nok utviklede kognitive egenskaper til å ta innover meg annet enn menneskene, musikken og (det vi i dag ville kalle) amatørmusikkvideoene. Den rumenske deltageren det året het Dan Bittman. Sangen hans het Dincolo De Nori. I videoen var han blant annet fanget inne i et rør, vi fikk se bilder av en glasskule som ruller nedover en isbre og faller i et vann. Til slutt finner Dan glasskulen i vannet. Du kan se videoen her: http://www.youtube.com/watch?v=WOLGHWoj3Dw. Jeg forstod ingenting. Verken av språket, eller den tungt symbolske musikkvideoen. Det eneste jeg kunne forstå var at Dette er essensen av Romania. Det er dette Romania vil at jeg skal se.
Pappa er en mann som ofte gjentar seg selv. Man kan godt kalle ham en mantraets mann. Da vi så på Grand Prix-melodiene sammen med ham sa han ofte: Det hadde jo vært interessant å vite hva de sang om. Også han hadde problemer med å avkode symbolikken i mange av musikkvideoene fra kontinentet. Dessverre kunne vi ikke google på den tiden, og vi ble sittende å lure på hva Ovidijus fra Litauen (med sangen Lopsine Mylimai)[3] og Willeke fra Nederland (med sangen War Is De Zon)[4] prøvde å formidle. Nå fjorten år etter, krever det ikke mye å finne tekstene deres, både på originalspråket og oversatt til engelsk, på nettet. Derfor kan vi ta en titt på refrenget i sangen Dincolo De Nori (Romania 1994):
Dincolo de nori e-o rază de lumină
Dincolo de nori e lumea mea, e lumea
Oversatt til engelsk:
Beyond the clouds, there is a ray of light
Beyond the clouds, there is my world, the world [5]
Med den rumenske teksten fikk Dan Bittman totalt 14 poeng og en 21. plass (av 25). Da jeg var 8 forholdt jeg meg likegyldig til dette resultatet. I ettertid har jeg derimot ofte blitt plaget av et viktig spørsmål som jeg aldri vil få svar på: Ville Dan gjort det bedre hvis han hadde fått synge sangen sin på engelsk?
Mine søstre og jeg så programmene med musikkvideoer flere titalls ganger hver dag. Det rumenske bidraget fikk fort stempelet Spol! Alle bidragene som var kjedelige ble nådeløst spolt over. Vi hadde favoritter som fortjente vår tid og oppmerksomhet mer enn den trauste balladen til Dan Bittman. Vår (og mange andres) største favoritt det året var Tyskland. Gruppen MeKaDo med sangen Wir geben ’ne party. En sang som tar opp problemstillingen Hvor er festen? og løsningen Vi gir en fest! http://www.youtube.com/watch?v=TgQSyD5_Jjk&. La oss se på et av versene:
Na dann shake it, take it, make it all right
Immer wieder, immer weiter, den heut ist heut
Na wenn schon den schon, das wird so eine lange Nacht
Oversettelsen til engelsk blir hakket enklere i denne sangen, ettersom de tyske kvinnene allerede har lurt inn noen engelske gloser:
Well then, shake it, take it, make it all right
Again, once more, because today is today
So if we’re gonna do it, let’s do it right, it will be a long night[6]
Denne musikkvideoen var det lettere å forstå for en åtteåring. Jeg visste hva popcorn var, jeg visste hva dans og det å ringe noen kan bety: Det er tid for fest! Og: Jeg skjønte minst ett ord: Party. Trolig var jeg også inneforstått med at setningen i bridgen: Come on, let’s dance, betød Kom igjen, la oss danse. Jeg kan tenke meg at mine to eldre søstre, med sine mer avanserte engelskkunnskaper, forklarte det for meg. Så er spørsmålet: Synger de tre tyske damene på tysk i denne sangen? Eller en hip tyskengelsk, som kan nå ut til flere i Europa enn setningen: Dincolo de nori e-o rază de lumină. Jeg husker i alle fall hvilken catch phrase jeg foretrakk å synge på. Jeg husker også at Tyskland kom på 3. plass det året og at en sang med engelsk tekst vant.
Pappa fortsatte i årene etter 1994 å ta opp disse Adresse-programmene. Da jeg ble noen år eldre overtok jeg ansvaret for opptakene. I barndomshjemmet mitt står det i en av stuens bokhyller per dags dato 14 videokassetter med alle bidragene i Melodi Grand Prix i årene 1994-2008. Samlingen kommer til å bli enda større til våren, og våren etter det. For familien min er det fortsatt snakk om en trivelig, årlig festbegivenhet. For meg er det blitt en form for besettelse.
Regelendring
Siden 1999 har deltagerlandene i Melodi Grand Prix fritt kunne velge hvilket språk bidraget deres skal synges på. Slik var det også i årene 1956 – 1965 og 1973 – 1978. I årene mellom disse ”språkfrihetsårene” har hver deltager måttet synge på et språk som er offisielt språk i landet de representerer. Det var altså hardere språk-kår i årene 1978 – 1998. En følge av dette ser vi i MeKaDos bidrag fra 1994. En bøying av reglene, en frekk flørt med det engelske, sannsynligvis med det motiv å gjøre seg bedre forstått. Mange vil si seg enige i at man enklere kan få et forhold til en sang hvis man forstår teksten. Det blir lettere å synge med, og du vil oppleve sangen som en større helhet når du fullt ut forstår både tekst og melodi (bare se på min fars årlige mantra). Dette kan være noe av grunnen til at våre tyske venninner valgte å synge Shake it, take it, make it all right, at Bobbysocks deltok og vant med La det swinge, la det rock’n’roll og ikke La det haringfele, fiskeboll, at Tor Endresen på bergenskengelsk sang de innskutte setningene: Make love, not war og California dreamin’ i sangen San Franscisco[7] og at Østerrike, samme år som Tor Endresen ble ydmyket med 0 poeng, sang båd Bad lovin’ og One step forward, und zwei zurück.[8] Eksemplene er talløse. Innfører du en regel, vil folk prøve å sno seg rundt den.
Da jeg på starten av 90-tallet ble sugd inn i en mystisk Grand Prix-fascinasjon, herjet Irland med konkurransen. Irene stakk av med seieren i 1992, 1993, 1994 og 1996. Vinnermelodiene var ballader, inderlig fremført på engelsk, tre av fire ganger av en dame med rødlig hår. I 1995 vant Norge med Nocturne, en instrumentallåt med bare 25 norske ord i bruk. I 1997 vant nok en engelsk sang, Storbritannia med Katharina & The Waves, Love Shine a light. I 1998 vant en transvestitt med det nesten universelle refrenget: Diva Maria, viva Victoria, Afrodita. En kjapp opptelling gir oss følgende oversikt over vinnermelodiene i årene 1991 – 1998: 5 vinnermelodier på engelsk, 1 på svensk, 1 på lett forståelig hebraisk, 1 på minimalt med norsk. Det er ikke rart at mange deltakerland begynte å murre. Vi vil også synge på engelsk! var kravet som etter hvert runget over kontinentet. Man kunne tilsynelatende aldri vinne med titler som: Chcę znać swój grzech (Polen 1996)[9], Kaelakee hääl (Estland 1996)[10] og Miért kell, hogy elmenj? (Ungarn 1997)[11]. I 1999 fikk alle viljen sin. Bruk hvilket som helst språk dere vil (les: engelsk).
1999 markerer et skille i mitt forhold til Melodi Grand Prix. Jeg syns konkurransen ble tammere, fattigere, utvannet. Mye av sjarmen forsvant allerede da jeg så belgiske Vansessa Chinitor (nummer to ut i 99-finalen) synge Like the wind[12] på middels imponerende engelsk. Jostein Pedersen var fortsatt med, Litauen sang fortsatt på litauisk, men finalen føltes likevel mer éndimmensjonal. Det var som om fargene i ordene forsvant.
I 1999 sang 14 av de 23 deltakerlandene på engelsk i finalen i Jerusalem. Når sant skal sies var det et overraskende lavt tall. Jeg fryktet en konkurranse med utelukkende engelske sanger. Det fikk jeg ikke, men jeg fikk noe annet sjokkerende. En resultatliste som avslørte grunnen til at man følte behovet for å la alle synge på engelsk. Resultatlisten så slik ut (språk brukt i finalen står i parantes):
1. Sverige (engelsk)
2. Island (engelsk)
3. Tyskland (engelsk, tysk, tyrkisk, hebraisk)
4. Kroatia (kroatisk)
5. Israel (engelsk, hebraisk)
6. Estland (engelsk)
7. Bosnia (bosnisk, fransk)
8. Nederland (engelsk)
9. Danmark (engelsk)
10. Østerrike (engelsk)
11. Slovenia (engelsk)
12. Storbritannia (engelsk)
13. Belgia (engelsk)
14. Norge (engelsk)
15. Malta (engelsk)
16. Tyrkia (tyrkisk)
17. Polen (polsk)
18. Irland (engelsk)
19. Frankrike (fransk)
20. Litauen (litauisk)
21. Portugal (portugisisk)
22. Kypros (gresk)
23. Spania (spansk)
Oppgave: Hvor på denne resultatlisten vil du si tyngden av de bidragene som ble fremført på eget språk, befinner seg? Oppgave utført. På den nederste halvdelen. Spanske Lydia, for eksempel, fikk svi for at hun sang No Quiero Escuchar og ikke I don’t want to listen. (For det kunne vel ikke ha noe med kjolen hennes å gjøre at hun endte sist? http://www.youtube.com/watch?v=hlbSFdrp3-k) Den samme tendensen, med ”offisielle språk”-bidrag på bunnen av resultatlisten, var å finne året etter.[13] Da sang 17 av 24 deltagere mer eller mindre på engelsk.
Charlotte Nilsson (nå kjent som Charlotte Perelli) sjarmerte seg i 1999 fram til seier med sangen Take me to your heaven http://www.youtube.com/watch?v=k6Lqc9fU2Ds. Det er ikke noe nytt at svensker vinner med en engelsk sang. Abba vant i 1974 med Waterloo. Spørsmålet blir: Hvor høyt oppe på resultatlistene ville den svenske versjonen av Take me to your heaven kommet? I den svenske Melodifestivalen het sangen Tusen og en natt http://www.youtube.com/watch?v=mGAdW6KuU08. Ville det blitt seier i en internasjonal finale med denne versjonen? Hadde lilla buksedrakt og Abba-vibber holdt hvis bare skandinaver forstod hva den blonde skjønnheten sang om? Jeg tipper nei. Hadde svenskene holdt på sin nasjonale uttrykksform, ville Island vunnet, med sangen All out of luck.
Siden 99 har svenskene utelukkende stilt med engelske sanger i den internasjonale finalen, det samme gjelder islendingene og danskene. Norge og Finland har stilt med ett bidrag hver i egen språkdrakt. Som skandinav syns jeg dette er trist, nærmest tragisk. Det er i all sin tragiskhet med på å gi et fattigere og flatere inntrykk av Skandinavia. Det fremstiller oss som en avkrok av England både kulturelt og musikalsk. Og rent tekstlig mener jeg også at bidragene taper seg. Perellis vinnersang i 1999 er ett av eksemplene på det. Et annet eksempel er Sveriges bidrag året etter. Roger Pontares svenske sang När vindarna viskar mitt namn hørtes slik ut i den nasjonale finalen: (http://www.youtube.com/watch?v=VQhFwSD0o1U&) I den internasjonale finalen ble den ramponert av engelsk, under tittelen: When spirits are calling my name (http://www.youtube.com/watch?v=DDCMRzpLfkI). Se på forskjellen i tekstene: På svensk:
Vill ni att jag vänder om, och sloss för den jag är
Aldrig sviker jag mitt land, när vindarna viskar mitt namn[14]
Engelsk:
Let me be the native son, with freedom in my heart
Life will never be the same when spirits are calling my name[15]
Her syns jeg engelsk kommer inn som en klisjéfylt kraft. With freedom in my heart er mye svakere en Och sloss för den jag är. Det samme gjelder den tomme setningen Life will never be the same. Og enda verre: Pontares sang var tungt inspirert av all verdens urbefolkninger, hvorfor velger han da å synge på hersker- og internettspråket engelsk? Trist er fornavnet. Tragisk er etternavnet.
Det må sies at jeg synes svensk (og islandsk og dansk og finsk) er et penere språk enn engelsk, det er ikke sikkert en kroat, som i motsetning til meg ikke skjønner svensk, synes det samme. Derimot kan jeg bruke kroatene til å vise at i mine øyne, gjør ikke forståelse av teksten nødvendigvis opplevelsen av sangen bedre. Et grelt eksempel på dette (blant begredelig mange grelle eksempler) er Kroatia 2002. Ta først en titt på denne kraftfulle og flotte, kroatiske fremførelsen fra den kroatiske, nasjonale finalen: http://www.youtube.com/watch?v=mznNzI2v2m4. Med dette friskt i minne, se på den engelske versjonen som dukket opp i den internasjonale finalen: http://www.youtube.com/watch?v=ekoVokVJj30&. Dette er et klassisk eksempel på hvordan engelsk tekst kan radbrekke et bidrag. Jeg vil helst ikke forstå teksten, framfor å måtte forholde meg til den intetsigende, engelske teksten:
Love is everything I want, love is everything i need,
thinking of the day we met as a sign of destiny,
Love is everything I want, I believe in you and me,
let me show you what i feel, because my love is real[16]
Da er det bedre med:
Sasvim sigurna sam ja da si moja sudbina
nemoj nitkom pustiti da nam ovo unisti
Sasvim sigurna sam ja da sam tebe sanjala
nemoj nitkom pustiti da ljubav unisti[17]
Dette kan jeg tolke som jeg vil. Jeg kan tro og håpe at det er en vakker og viktig tekst om vakre og viktige ting.
Samtidig som en engelsk tekst kan avsløre mangel på poetisk innsikt, fører den også til en svekkelse av et musikknummer på grunn av noe så grunnleggende som uttale. Hvert år er Melodi Grand Prix en bekreftelse på at engelskkunnskapene rundt om i Europa er under enhver kritikk. Den kroatiske kvinnen over kan stå som et eksempel, men det er langt fra det verste eksempelet. De verste eksemplene finner vi i Hviterusslands korte MGP-historie. Fra 2006: Sangen Mama. http://www.youtube.com/watch?v=RaXaa5pQUWo En premie utloves til den som uten hjelpemidler kan tolke hva denne unge damen synger i versene. Og fra 2004: Sangen My Galileo http://www.youtube.com/watch?v=vvPKwZ4Mz1A. Et tips til alle mine hviterussiske lesere som skriver bidrag til den nasjonale finalen neste år i Minsk. Hvis man ikke klarer å gjøre seg forstått på engelsk, kan man like gjerne synge på russisk. Slik kan man om ikke annet luke ut ett av elementene som får folk til å le av dere.
Norge er bare ett hakk bedre enn Sverige
Jeg har rettet harsk kritikk mot Charlotte Perelli og Roger Pontare. Med rette. Men de norske artistene og låtskriverne etter 1998 skal heller ikke få slippe billig unna. Til det har de brukt den norsk-engelske ordboken for flittig. Her er listen over de ni norske bidragene siden 1999:
1999: Stig Van Eijk – Living My Life Without You
2000: Charmed – My Heart Goes Boom
2001: Haldor Lægereid – On My Own
2002: Norge deltok ikke (på grunn av Haldor Lægereid).
2003: Jostein Hasselgård – I’m Not Afraid To Move on
2004: Knut Anders Sørum – High
2005: Wig Wam – In My Dreams
2006: Christine Guldbrandsen – Alvedansen
2007: Guri Schanke – Ven A Bailar Conmigo
2008: Maria Haukaas Storeng – Hold On, Be Strong
Åtte av ni bidrag ble sunget på engelsk. (Ikke la deg lure til å tro at Guri Schanke sang på spansk, det var bare snakk om én spansk setning.) Alt i alt gir disse bidragene et inntrykk av Norge som en intetsigende nasjon som synger om kjærlighet på et halvveis polert engelsk, et land hvor vi av og til kler på oss enten en Chicago Bulls-trøye eller en tettsittende buksedrakt i sølv.[18]
Norge kan i mine øyne skilte med ett hederlig unntak de siste ti årene. Den blonde bergenseren Christine Guldbrandsen og hennes Alvedansen. På scenen i Athen fikk Europa oppleve Norge som de ikke hadde fått oppleve det i ESC-sammenheng på nesten et tiår. Hardingfele, fjell-alvisk aaaaa-ing og vakre, norske blondiner som svaier i frisk Hardangerbris. Og sist, men ikke minst: Norske gloser: http://www.youtube.com/watch?v=tRLwHxbcR7c Er det flere enn meg som blir rørt? Kanskje noen få. Er jeg skremmende nasjonalistisk hvis jeg påstår at alle norske bidrag burde være på denne måten? Jeg er redd for det. Historien har lært meg at jeg kan bli en farlig mann hvis jeg lar den slags tanker få fritt spillerom.
Men på den annen side: Er det greit at en 46 år gammel kvinne på vegne av hele Norge får fritt utløp for sine latinofantasier foran millioner av europeiske tv-seere? Er vi helt sikre på at dette er greit: http://www.youtube.com/watch?v=qj6avE7Io7Q&? Kan vi nordmenn, som blir begeistret når en bekjent av oss klarer å utføre en ”moonwalk”, helt skamløst lyve på oss at vi har greie på latinske rytmer? Og er Guri og hennes tjue år yngre hoftegnukkende dansere noe vi vil vise frem som ”norsk”? Tydeligvis, siden Guri fikk en tredjedel av stemmene i den norske finalen. (Legg for øvrig merke til Guris uttale av ordene heart, start og be here witte ju og at sangen hennes er skrevet av en svenske.)
Samme år som Guri stolt viste Europa rumbastegene hun hadde lært på Skal vi danse? stilte Portugal med et nesten identisk bidrag. Deres bidrag het Danca Conmigo og ble sunget av artisten Sabrina http://www.youtube.com/watch?v=3gVpu4-G5Mg. Likheten var pinlig slående. Den eneste forskjellen jeg kan se er at det ene bidraget er ekte, det andre er falskt. Og da snakker jeg faktisk ikke om all sminken til Sabrina, men om hele konseptet latino-Guri. Ingen av de to bidragene kom til hovedfinalen det året. Det var åpenbart ikke et latinoår. En tung, balkansk ballade vant.[19]
Språkrøre
De som valgte å lytte til hele sangen til portugisiske Sabrina oppdaget kanskje at broen i sangen blir sunget på både fransk, spansk og engelsk. Dette er et typisk trekk ved de seneste års Grand Prix-bidrag. Jo flere språk du får puttet inn i sangen din, desto bedre er det. Skulle man tro. For er det ikke sånn at hvis vi hører noen synge på norsk i en sang, så får vi med ett lyst til å stemme på sangen? Jo. Bare synd at ingen har valgt å synge en eneste strofe på norsk ennå. Hvorfor skulle noen gjøre det, når Norge selv nesten ikke gjør det?
Det første ”flerspråklige” bidraget kom allerede i 1999, fra smeltedigellandet Tyskland. Det oppnådde (som MeKaDo) en hederlig 3. plass. Det ble sunget på tysk, engelsk, hebraisk og tyrkisk. En festelig, liten sak. Se, og nyt frieriet til europeere over hele Europa: http://www.youtube.com/watch?v=X4RJdAxWVs4.
Konseptet med flerspråklige bidrag nådde sitt parodiske høydepunkt i 2007, da Romania stilte med sangen Liubi, Liubi, I Love You, sunget på engelsk, italiensk, spansk, russisk, fransk og rumensk. Budskapet: I love you betyr det samme på alle språk. http://www.youtube.com/watch?v=PnNbwRe8_y0.
Jeg må innrømme at jeg ikke har sans for denne typen bidrag. Det er noe trengende og falskt over disse også. De virker produsert utelukkende for å sanke stemmer.
Det har selvfølgelig vokst fram en kompromissløsning når det gjelder synging på eget språk versus synging på engelsk. Denne kompromissløsningen blir vanligere og vanligere. Flere og flere bidrag blir laget etter følgende mal (eller variasjoner av den): De to første versene og de to første refrengene blir sunget på eget språk, deretter blir broen og avsluttende refreng sunget på engelsk.[20] Land som bruker denne modellen, slår meg som land hvor språket har en tung, nasjonal forankring. Blant eksemplene er Frankrike, Tyskland, Israel, Spania, Portugal, Tyrkia og flere av landene på Balkan. Pussig nok er denne modellen aldri blitt brukt av noen av de skandinaviske landene, de foretrekker å synge ”rene”, engelske sanger. Skandinavene virker ikke videre stolte eller interesserte i sine egne språk. Samtidig må det tas med i beregningen at landene nevnt over i større grad kan tillate seg å synge på sine respektive språk, ettersom flere mennesker i Europa kan forstå eksempelvis spansk enn finsk og islandsk.
Som kuriosa kan det nevnes at Russland siden 1998 aldri har sunget ett eneste russisk ord. På den andre siden av skalaen finner vi Serbia, som i løpet av sine fire deltagelser (to av dem sammen med Montenegro) aldri har ytret et engelsk ord på en ESC-scene. I 2007 vant de med den taktikken. Det kan sees på som et sunnhetstegn, men også som et blaff, for slik ser listen over de ti siste års vinnere ut (språk brukt i finalen i parantes):
1999: Sverige (engelsk)
2000: Danmark (engelsk)
2001: Estland (engelsk)
2002: Latvia (engelsk)
2003: Tyrkia (engelsk)
2004: Ukraina (engelsk og ukrainsk)
2005: Hellas: (engelsk)
2006: Finland (engelsk)
2007: Serbia (serbisk)
2008: Russland (engelsk)
Som vi kan se, førte ikke den serbiske seieren til en grunnleggende endring i mønsteret, ettersom Russland i år vant med engelsk tekst (fremført på russisk-engelsk).[21] Artisten het Dima Bilan. Han kan knapt engelsk, og måtte ha med seg tolk da han tok æresrunden/lanseringsrunden i Europa i tiden etter seieren.[22]
Fire bidrag de siste ti årene har vist frem en enda mer kreativ løsning på spørsmålet om hvilket språk man skal synge på. Hvis man ikke klarer å velge mellom sitt eget språk og engelsk, hvorfor ikke finne opp et nytt språk? Tyskland gjorde det i 2000, med klassikeren Wadde Hadde Dudde Da? (5. plass) http://www.youtube.com/watch?v=WC4xJCF7lA4, Belgia klatret nesten til topps med Sanomi i 2003 (2. plass) http://www.youtube.com/watch?v=RRQlsvWMWBo, men feilet stygt i 2008 med O Julissi[23] (ikke kvalifisert til finalen) og Nederland gikk på en smell med Amambanda[24] i 2006 (ikke kvalifisert). Basert på disse fakta kan vi konkludere med at det 50 % av gangene vil lønne seg å stille med et oppfunnet språk.
ESC som høykultur
Du har sikkert for lenge siden tenkt: Ja, alt dette var jo interessant, men hva så? Det er bare en fjollete konkurranse, lavkultur på sitt laveste. Fint tenkt, men også feil tenkt. Eurovision Song Contest er mye mer enn høyt hår og truseavslørende kjoler. Sangkonkurransen gjenspeiler Europa og hva som skjer i Europa. Betyr dette at Europa er et sted med mye glitter og glam, hvor allianser står sterkt og alt styres av den mektige svensken Svante Stockselius[25]? Nei, bare delvis. Konkurransen forteller om et Europa som anglifiseres, et kontinent hvor lokal kultur blandes med stor-europeisk kultur og svekkes. Mest av alt: konkurransen gjenspeiler at det fremstår som et problem, en hindring, at man bruker sitt eget språk.
I 1998 var jeg 12 år. Det året het programmet Adresse Brimingham. Jostein Pedersen vandret rundt i Birminghams gater og ga seerne bakgrunnsinformasjon om artistene som skulle delta i finalen en måned senere. Det er kanskje en drøy påstand, men jeg tror at jeg på det tidspunktet kunne klart å finne ut av hvilket land som stilte med hvilken låt, bare ved å se videoen. Den gangen hadde alle deltagerlandene sine vante kjennemerker. Spania og Kypros stilte alltid med en patoshet strandprins,[26] Malta lagde turistvennlige videoer, alltid med bilder av et fly fra flyselskapet Air Malta[27], de mest amatøriske videoene kom alltid fra Balkan[28], Polen hadde alltid rare bakgrunnsmusikanter osv. osv. Og selvfølgelig: Bidragene var lett gjenkjennelige på grunn av de ulike språkene. Jeg hadde lært meg tonen i kroatisk, kunne en rekke ord på både ungarsk og nederlandsk og sang på greske refreng for meg selv. Det ville vært en enkel jobb for meg å avgjøre hvem som stilte med hvilket bidrag. Året etter var det betraktelig vanskeligere. I årets finale ville jeg i beste fall kunne plassert de ulike sangene på et omtrentlig sted på Europa-kartet. De sjarmerende markørene har blitt hvisket ut. Særegenhetene har måttet vike for profesjonalitet, anglikansk innflytelse og et europeisk kulturmylder som blir mer og mer omfattende.
La meg male frem et skrekkscenario/gledesscenario (alt ettersom hvordan du ser det), som vil bli hverdagen i ESC hvis utviklingen fortsetter: Se for deg et bidrag fra Bulgaria. Første vers sunget på norsk, andre vers sunget på hebraisk, refrengene sunget på engelsk, bridgen på katalansk. Irske fløyter, spanske kastanjetter og balkanske rytmer dominerer lydbildet. Sangeren er opprinnelig russisk, men har levd store deler av livet sitt i Frankrike. Tekstfortfatteren er fra Malta og melodien er skrevet av et portugisisk-finsk jodle-trupp. Koreografien er laget av en amerikaner ved navn Bruce. Tittelen: ”Wir sind Europa.” La meg signere maleriet med Skeptisk til kulturblanding.
Man skal selvfølgelig ikke ignorere de positive sidene ved at kulturer møtes, deler erfaringer, uttrykksformer og innfallsvinkler. I det lange løp er det kanskje nettopp en slik kulturblanding som kan føre til at ulike kulturer slutter å krige med hverandre. Jostein Pedersen skriver på sin hjemmeside om sangkonkurransen: I salen før sending er et Europa som Europas politikere aldri i våre levedager klarer å skape: alle flaggene vaier og jubler side om side, israelere og muslimer heier på hverandre, briter og franskmenn, svensker og nordmenn, tyskere og østerrikere, og for ikke å glemme tyrkere og grekere. Alle vil vinne, alle er i samme båt, alle vil gjøre dette til en uforglemmelig kveld. Det blir det - som regel.
MGP er en unik fest, som samler kulturer, blander dem, lar dem feste, synge og danse sammen foran hele Europa. Når man ser på konkurransen som en slik betydelig, samlende kraft er det mer nærliggende å kalle den høykultur enn lavkultur. Utfordringen er å kunne kombinere dette forsonende elementet med at de ulike landene tar vare på sin egen særegenhet. La den pussige, polske bakgrunnsmusikeren med fløyte leve! Hvis ikke ender vi opp med førtito Britney Spears-kopier i finalen av Eurovision Song Contest, hvor den eneste forskjellen på dem er at de har forskjellig pass. Jeg sier Britney Spears fordi hun er et symbol på den amerikanske innflytelsen konkurransen også lider under. Årets russiske vinnerlåt er skrevet av amerikanske produsenter, som angivelig ved én eller flere tidligere anledninger har samarbeidet med Timbaland. (Oi! Imponerende!) Det ble i alle fall hevdet av den russiske delegasjonen. Dette er ett av mange eksempler på at både øst-europeiske og vest-europeiske artister, låtskrivere og musikkvideoprodusenter ser det som nødvendig å hente inspirasjon fra Amerika og amerikanske trender. Samtidig som amerikanske produsenter får fetere og fetere ESC-tilbud sitter flere og flere polske og estiske fløytespillere arbeidsløse på gatehjørnene rundt om i Europa.
De seneste årene har de vest-europeiske landene klaget over at Øst-Europa har ”kuppet” ESC. Jeg syns denne diskusjonen/krangelen er tåpelig på så mange måter at jeg velger å gi den så lite oppmerksomhet som mulig. Men: Ett forslag skal jeg komme med i anledning den øst-europeiske dominansen. For å løse ”problemet” kan man frata de øst-europeiske landene ”fordelen” ved å kunne synge på engelsk. Slik bringer man mye av særegenheten tilbake til konkurransen, og vi gjør det igjen mulig for rødhårede, irske kvinner å vinne med seige ballader skrevet av Johnny Logan.
Helt til slutt skal vi ta en titt på avstanden mellom 1994 og 2008. Dette er Hellas slik jeg en gang kjente det, 1994, sol, hav, druer, representert ved Kostas Bigalis & The Sea Lovers og deres sang Diri Diri: http://www.youtube.com/watch?v=8Y8R4Fm43CA. Dette er dagens Hellas, Hellas anno 2008, representert ved Kalomoira (halvt amerikansk, må vite) og sangen hennes Secret Combination: http://www.youtube.com/watch?v=8vAa4kaiJ2k&. Var det noen som hvisket Britney Spears-kopi?
De to siste videoene sier i grunn det meste.
[5] For hele teksten, besøk: http://www.diggiloo.net/?1994ro
[6] For hele teksten, besøk: http://www.diggiloo.net/?1994de
[10] http://www.youtube.com/watch?v=YnVL_Zj8DCA (for øvrig en av mine store favoritter både som 10-åring og 22-åring.)
[13] Resultatliste, finalen i 2000: http://no.wikipedia.org/wiki/Eurovision_Song_Contest_2000
[14] For hele den svenske teksten, besøk http://www.lyricsdownload.com/roger-pontare-naer-vindarna-viskar-mitt-namn-lyrics.html
[15] For hele den engelske teksten, besøk http://www.lyricsdownload.com/roger-pontare-when-the-spirits-are-calling-my-name-lyrics.html
[16] For hele den engelske teksten, besøk: http://www.lyricstime.com/vesna-pisarovi-everything-i-want-lyrics.html
[17] For hele den kroatiske teksten, besøk: http://www.lyricstime.com/vesna-pisarovi-sasvim-sigurna-lyrics.html(OBS: Kun for veldig spesielt interesserte.)
[18] Hjelp til dem som ikke skjønte disse referansene: http://www.youtube.com/watch?v=Ulfl3vW5l0k og http://www.youtube.com/watch?v=gVgBq4WPenU
[20] Noen eksempler på dette: Makedonia 2007: http://www.youtube.com/watch?v=j1NQ6sZQc1o og Israel 2008 (kun ett vers på engelsk): http://www.youtube.com/watch?v=kdTgrqmeWvQ&
[22] Hvis du orker å lide deg gjennom det, kan du se et intervju med Dima Bilan på ungdomsprogrammet Waschera her: http://www.youtube.com/watch?v=PoR1lsKK3Zo
[25] Svante Stockselius er sjefen for ESC. Les hans Wikipediaprofil her: http://en.wikipedia.org/wiki/Svante_Stockselius
[26] Kypros 1998: http://www.youtube.com/watch?v=6u8xSxjThiw (het strandprins oversatt til finsk) Spania 1997: http://www.youtube.com/watch?v=u0HNQvIPFSI (OBS: her er strandprinsen for det meste inne i leiligheten sin ved stranden og depper.)
[27] Malta 1994: http://www.youtube.com/watch?v=xgJvzIsqGqI
[28] Bosnia 1997 (ikke 1987!): http://www.youtube.com/watch?v=swGbpQxwJXs
