Jeg deler av min intelligensia

Jeg har lest meg opp på den kvinnelige komponisten Clara Schumann. Det krevde mye kapital å være henne. Selv Beethoven måtte betale egne musikere. Man måtte ha penger. Den gangen lå det penger i mannlig aktvitet, de aller fleste kvinnelige komponister måtte lage salongstykker for piano. Gjennom hardt arbeid og ambisjoner klarte Schumann, til tross for alt, å bygge opp en sterk karriere i sin tid. Dette skal kuttes ned til 20 minutter med knagger og noen tydelige problemstillinger. 

Dette skal handle om hvordan kvinner har klart å følge ambisjonene sine. Hvorfor? Fordi selve ordet feminisme er blitt noe stygt, dølt og kjedelig. Man tenker på stygge kvinner som pælmer Bh-en, noe som har fått enorme konsekvenser. Når jeg som ung mann ser meg om i kunsthistorien, så ser jeg bare menn. Som mann er det en selvfølge at jeg skal få det til. Alle kongene og keiserne, menn, hele gjengen. Som gutt veit man at det er mulig. Når kvinner ser seg om i historien, ser de ingenting, kanskje Nightingale og Margaret Thatcher. Man trenger rollebilder, hvis ikke blir det en ekstra kamp man må ta, den der selvfølgeligheten, og det å tro på seg selv, det tilhører mannen. Helt fra spedbarnsalderen. 

Den dag i dag, 2008, er det gjort undersøkelser, jenter tar mer utdanning før de våger å slippe seg utpå, innenfor kunst har jenter åtte til ti år utdanning, gutter slipper unna med det halve. Gutta skal få noe å tenke på her, mye er utelatt fra historien. Jenter: Her er det noe å få styrke av. Hvis noen er interessert har jeg noen bøker.